hits

Elegi for en som ikke fortjener det

I dag er det ikke en god dag. De siste nettene har jeg bare duppet av innimellom, og jeg er s sart at jeg nrmest er hudls. Jeg ser p den nydelige datteren vr, hun som har arvet alt fra faren og ingenting fra meg. Jeg lurer p om faren hennes ville tenkt annerledes om henne dersom han visste at det ikke er noen ting ved henne som kan avslre at hun er fdt av meg?

Jeg synger i timesvis, koser og trster, trker snrr og trer, og forsker etter beste evne fylle dette tomrommet som jeg innbiller meg at hun kjenner p. Hun har lrt seg si pappa, og selv om jeg vet at det er noe som bare kommer fordi det er et enkelt ord si, s synker hjertet mitt hver gang jeg hrer det. Jeg elsker henne s intenst, det er som om den altoppslukende trangen til vre sammen med faren hennes hvert sekund av hver dag, ble flyttet over p henne i det yeblikket hun ble fdt. Jeg fr ikke nok, jeg kan ikke gi henne nok, for hun er verdt mer enn alt jeg er i besittelse av og faren hennes har rett i at jeg aldri vil kunne vre god nok for henne. Jeg sliter meg ut i jakten p perfeksjon, snne som meg fr ikke barn med snne som deg gjaller det i rene mine, og det hjelper ikke holde for rene, snn som det gjorde da han sto rett over meg og sa det.
Det er ikke til komme fra at han har rett. Snne som han FR ikke barn med snne som meg. Parene du ser rundt deg er omtrent like i sosial status og attraktivitet, og en 3-er fr sjelden eller aldri barn med en 10-er. Dermed kjenner jeg heller ingen andre som er i denne situasjonen, det finnes ingen Stttegruppe for kvinner som oppdrar barn vi ikke fortjener. Jeg fler meg som en rabiesbefengt, skabbete bakgrdsbikkje som har ftt barn med en majestetisk ulv, hvordan skal jeg kunne ha noe tilby et barn som tilhrer en klasse jeg ikke kjenner til? Jeg blir s sliten av ikke strekke til, av aldri kunne gi opp selv om det jeg gjr aldri kommer til bli bra nok, men vre sliten er det samme som ikke strekke til og derfor kan jeg ikke tillate meg selv vre det. Nr hun sutrer s er det som om hun bekrefter at jeg ikke er nok for henne, s jeg m gi mer, srge for at hun alltid er fornyd. Mer kjrlighet, mer tid, mer oppmerksomhet, mer kroppskontakt, mer ting, mer av alt. Og lengst inne s vet jeg med meg selv at det er jeg alene som er ansvarlig for at hun mangler halve opphavet sitt, jeg som hadde sex med en mann selv om jeg visste at han aldri ville kunne elske meg eller noen som stammer fra meg. Hvordan lever en med ha pfrt et barn en slik skjebne? Jeg fortjener straff, men han som brukte straffe meg er ikke her lenger, s jeg straffer meg selv ved la ordene hans ringe i rene mine.

 

Den dagen jeg traff faren hennes var jeg ogs hudls, og jeg lot han slippe helt inn lenge fr jeg hadde noe begrep om hvem han var. Ingen kunne forutsett at livet mitt skulle forandre seg totalt fra det yeblikket, aller minst meg, men jeg tok av meg redningsvesten og kastet meg ut der det var som dypest. Jeg trodde det var dette alt handlet om:  vge. vge tro p kjrligheten, vge vise seg srbar selv nr du egentlig ikke tr. I romanene er det jo snn; en m satse for vinne, og den som vger i kjrligheten, vil bli belnnet med en kjrlighet s ren og ekte at du aldri trenger tvile p noe igjen. Denne mannen var for meg helt utenomjordisk vakker og tvers igjennom nydelig, og jeg trodde at ved omgs han s kom noe av det til smitte over p meg selv. Jeg skjnte nesten umiddelbart at jeg hadde tatt feil, det han hadde med seg var s ubeskrivelig stygt, et sinn s mrkt at det ikke ligner p noe jeg har mtt hverken fr eller siden. Det som holdt meg tilbake etter denne frste erkjennelsen var en kombinasjon av stolthet og naivitet. Jeg VILLE f det til fungere, jeg hadde jo tross alt kastet hele livet mitt overbord for f denne mannen, og jeg trodde jeg kunne forandre han til bli den jeg trodde han var i starten. Innimellom viste han meg noen sider som fikk han til fremst som selve drmmemannen, s jeg visste jo at han hadde det i seg, og det ble min oppgave oppfre meg snn at han skulle nske vre et bra menneske.

Jo mindre han elsket, jo mer elsket jeg. Jeg tenkte p det som kjrligheten til et lite barn; elsk meg mest nr jeg fortjener det minst, det er da jeg trenger det mest. Siden han ikke ba om unnskyldning, gjorde jeg det for han. Han hadde det vanskelig, han var full, han var ikke klar over hvor mye sterkere enn meg han var, han hadde en sterk sexdrift, jeg hadde irritert han. Ingen av disse unnskyldningene var det han som sa til meg, jeg sa det til meg selv. Ingen grunn til be om unnskyldning, nr offeret ditt gjr det for deg. At han oppfrte seg drlig beviste bare at han trengte enda mer kjrlighet, og jeg hadde uendelig ta av.
Han var nok ikke snn mot de damene han bare mtte for ha sex med innimellom, og jeg trstet meg med at det at han var snn mot meg var et tegn p at han flte seg helt trygg med meg. Og det mtte jo vre en bra ting, at han stolte nok p meg til  vise meg bde de drlige og de bra sidene sine, og at jeg fremdeles elsket han p tross av alt. Jeg kunne fryde meg litt over tanken p de dumme jentene som sikkert trodde at de hadde det bra sammen bare fordi han var snill mot dem nr de mttes, de skulle bare visst at han hadde ei som han var s glad i at han turte gi hele seg til henne. Jeg var den utvalgte, den spesielle, den som tlte og utholdte alt.
 

Og n vil jeg ikke skrive resten jeg hadde tenkt f ut i dag, jeg vil ikke bruke tid p dette. Jeg kjenner at jeg blir lei av meg selv, her jeg igjen sitter og skriver om denne mannen. Hvorfor lar jeg han forbli en s stor del av livet mitt, lenge etter at jeg er ute av det og i teorien trygg? Jeg har snakket og snakket og snakket om dette, til psykolog, til venner, p kurs for voldsutsatte, med likesinnede p internett og i det hele tatt. Jeg har vrt pen helt fra starten og har sttte fra barnevern og helsesster, barnelege og familiesenter: Jeg ER en god mamma, og barnet mitt HAR det bra. Men det bare preller av, det viktige er hva han ville sagt, og det vet jeg allerede hva er. Samme hva jeg gjr, s vil det aldri bli bra nok for den som teller, ikke s lenge jeg er meg. 
Det er som om det aldri gr tomt, alt jeg prver fortrenge og glemme hamrer p og vil ut hver gang jeg tillater meg selv sovne. S jeg har mareritt; svette, trange, mrke, klamme mareritt som gjr at jeg vkner opp i en dam av svette og med et hjerte som raser avgrde uten at jeg klarer ta det igjen. Nr naboene slamrer med dra i oppgangen s hopper hjertet over et slag. Lyden av en bildr som slenges igjen litt for sent p kvelden er nok til at jeg ligger svnls resten av natta. Da ligger jeg og hater intenst. Hater det han gjorde mot meg, hater han, hater alle som tror p han og sttter han. Og aller mest hater jeg meg selv, for at jeg lot han gjre dette mot meg, gjre meg til en som hater.
Jeg klarer ikke fylle rollen som verdig offer. Det aktverdige hadde vrt tilgi, heve meg over det som har skjedd, finne fred og g videre. Jeg er sint, rasende p alle i hele verden, har lyst til fylle nevene mine med stein og knuse alt jeg kommer over. Det er nesten umulig ha sympati for et offer som meg. Det er ingenting verdig med meg, jeg reagerer feil, det er ikke snn det ser ut p film nr offeret endelig kommer seg vekk fra overgriperen sin.


En ting har jeg omsider skjnt: Jeg kommer ikke til klare f fred fr jeg har anmeldt alt han har utsatt meg for. Frste og eneste gang jeg anmeldte han s var det for f stanset en pgende trussel om offentliggjre nakenbilder- og videoer som han visstnok skulle vre i besittelse av. Jeg elsket fortsatt denne mannen langt hyere enn mitt eget liv, og jeg var mest opptatt av at han ikke skulle komme i mer trbbel enn ndvendig.
I dag er det noen jeg elsker hyere enn han, nemlig datteren vr. Hun trenger en mor som fungerer, som er tilstede i dagliglivet vrt og som ikke bare forsvinner inn i det mrke hullet med alt som skjedde fr hun ble fdt hver gang hun sier pappa eller jeg ser inn i de knallbl ynene hennes.
Det handler ogs om min egen selvrespekt. Skal jeg bare godta og glemme alt jeg har blitt utsatt for? Hvordan skal jeg klare hevde meg som et menneske som har krav p den samme respekten som alle andre, nr bde jeg og han vet at det er s uendelig mye han har sluppet unna med? De siste rene har vrt s deleggende for meg, jeg har overlevd ting jeg ikke trodde jeg kunne overleve, men jeg er s til de grader skadet av det ogs. Han har tatt flere r av livet mitt, men det m ta slutt n. Jeg er ndt til si hyt hva han har gjort, for det gjr det av en eller annen grunn enklere leve med for meg. Jeg trenger at alle vet det, og at alle kan fortelle meg at jeg ikke har fortjent det. Min strste skrekk er at han har rett: At det ER meg det er noe feil med, at det gr ikke an behandle meg p samme mte som andre mennesker. Kanskje gr jeg rundt og tror at jeg er utsatt for en urett, nr realiteten er at han bare behandlet meg snn som jeg fortjener behandles? Jeg er redd; jeg er redd for at han skal komme og hevne seg p oss, jeg er redd for ikke bli trodd av politiet, jeg er redd for at saken blir henlagt og at han vil ta det som en bekreftelse p at det han har gjort er greit, men aller mest redd er jeg for bli en snn som aldri klarer g videre og som derfor bruker resten av livet til  dyrke offerrollen. Jeg trenger plassere skylden der den hrer hjemme, s jeg kan g videre med livet mitt og vite at det ikke er jeg som har gjort noe galt her. 

I morgen har jeg time til advokat.

Ny avdeling, nye medpasienter. O lykke!

One flew over the cuckoo's nest, indeed. Jeg er fremdeles p akuttavdeling, etter ha ftt grini meg til plass p distriktspsykiatrisk senter. Der har jeg dog ikke plass fr i neste uke, s i mellomtiden m jeg vegetere her p akuttavdelingen, sammen med pasienter som strekker seg fra slitne studenter med overaktivt flink-pike syndrom til folk som jeg hadde blitt livredd om jeg hadde mtte omgs uten faglrt personale tilstede.

Nr en er innlagt p akutten, s er det ingenting som skjer. I-N-G-E-N-T-I-N-G. Ingen behandling, ingen aktiviteter, vi venter bare p enten bli sendt hjem eller bli sendt videre. Desto viktigere blir de bittesm tingene som foregr. Den halvtimes episoden med en serie som du gjerne vil f sett p sndagene, som allikevel gr i vasken fordi medpasienten din velger akkurat det tidspunktet til st p stua og fortelle hylytt om nyaktig hvordan og i hvilken rekkeflge vedkommende foretar morgenstellet. Og som personalet ynder fortelle oss s er stua like mye for alle, s en kan jo ikke jage bort noen heller. Og s klager de over at jeg bruker dagene p sitte aleine p rommet mitt. Javel, nei.

Men de absolutte hydepunktene er mltidene. Tre brdmltider + middag. P mandagene blir ukesmenyen grundig gjennomgtt, snn at en kan sikte seg inn p hvilke dager en absolutt m f med seg middagen og hvilke dager en like gjerne kan ta seg et par timer perm. Etter middagen vet jeg at det er 4 timer igjen til kveldsmaten, og den tiden bruker jeg p tenke ut hva jeg skal ha til kvelds. Dvs, jeg veit at jeg skal ha to brdskiver, men plegget prver jeg variere. I hodet mitt er dette et kjempeproblem, og grunnen til dette skal jeg n beskrive nrmere:

Jeg har EN smrkniv. Pleggene jeg varierer mellom er kaviar med hvitost / leverpostei og agurk / smr og bringebrsyltety / smr og servelat. Jeg kan ikke ha to skiver med BDE kaviar med hvitost OG leverpostei og agurk, for tar jeg kaviar frst s er jo kniven grisete og kan ikke brukes til leverposteien og vice versa. Det ultimate er dermed en skive med smr og enten bringebrsyltety eller servelat frst, og s enten kaviar/hvitost eller leverpostei/agurk etterp, siden det ikke gjr noe om det kommer bittelitt smr i kaviaren eller leverposteien. Alternativt kan jeg ha smr og bringebrsyltety/servelat p begge, for da fr jeg ikke griseri fra kniven p skive nr. 2. I kveld skulle jeg gjre noe helt nytt, jeg hadde bestemt meg for ha leverpostei og agurk p BEGGE skivene. Null stress det, da slipper jeg tenke p gris p kniven i det hele tatt. Smurte p leverpostei p begge skivene og skulle til strekke meg etter fatet med grnnsaker, da TidenesVersteMedpasient fant ut at hun m smre seg matpakke fordi hun trenger mat ogs senere p kvelden og etter kveldsmaten s fr vi ikke servert noe mer. Hun pner matpakken sin og SCHMOKKER innholdet p hele grnnsaksfatet ned i matboksen sin. Nei, det blir feil si, for det var igjen to skiver tomat, og de tok hun p brdskivene hun skulle spise der ved bordet. Skjnner dere hva som skjedde her?! Hun tmte hele grnnsaksfatet, og jeg fikk ikke agurken min! Hvem gjr snt?! Jeg skjnner at vi er p en psykiatrisk avdeling, men det er ingen som er s rablende gale at de tar agurken som jeg har gleda meg til i fire timer! Hadde jeg visst dette s kunne jeg f.eks tatt to skiver med smr og bringebrsyltety/servelat, eller en med det og en med kaviar/hvitost. Nei, ikke hvitost, for TidenesNestVersteMedpasient tar ost rett fra ostefatet med fingrene og uten bruke serveringsgaffelen, s n slutter jeg spise ost her.

Litt om TidenesVersteMedpasient:

Jeg har presentert meg for vedkommende et tresifret antall ganger. Ca hver gang jeg kommer inn i rommet spr hun hva jeg heter, hvor lenge jeg har jobbet her, hvor jeg kommer fra og hvor lenge jeg har bodd i Norge. Like mange ganger har jeg presentert meg, sagt at jeg er pasient og at jeg er fdt og oppvokst i Norge. N har vi ogs en annen pasient her som tilfeldigvis har en hudnyanse ikke s langt ifra min. Allikevel har det seg snn at foreldrene vre har bakgrunn fra vidt forskjellige deler av verden, men vi er begge fdt og oppvokst her. Ja, det er bra. Ikke for at jeg har fordommer mot dere som er brune, s ikke tro at jeg ikke vil hilse p dere. Det fikk vi beskjed om ca fire sekunder etter at hun hadde hilset p oss begge. Senere samme kveld hadde vi pizza til middag. Samme rituale med presentasjon av oss og den litt mer inngende historien om hvordan det kan ha seg at vi er brune i huden selv om vi er fdt i Norge. Noen sekunder senere, henvendt mot meg og min like mrke medpasient: Ja, her har vi thousand island-dressing. Det er en av de mest brukte dressingene i Norge. Dere er sikkert ikke vant til snt, men nordmenn flest liker det godt. Men jeg er ikke rasist, jeg er sikker p at dere har mye god mat i landene deres ogs. N i kveld ville hun vite om
1. Jeg og den andre bruningen var ssken og
2. Om foreldrene vre flytta hit samtidig som oss. I give up.

Hver gang jeg vger meg ut i gangene her, s er TidenesVersteMedpasient p pletten og fotflger meg mens hun forteller om tidligere kjrester, jobber hun har hatt, brev hun er i ferd med skrive og hvordan faren egentlig er en del av borgerskapet, men lot seg proletarisere. Dermed holder jeg meg mest p rommet, men siden jeg til slutt syntes jeg mtte f meg litt te s mtte jeg tre ut av komfortsonen min og dermed ogs konversere med vedkommende.I gr var TidenesVersteMedpasient grinete p alt og alle fordi hun ikke fikk ha med seg krlltanga si inn p avdelingen.Kampen om krlltanga skapte mye halloi, men hun lot seg til slutt roe fordi hun hadde innsett at Nr en skal til Syria s kan en ikke gjre seg avhengig av ei krlltang. Dette var overraskende nytt for meg. Riktignok har jeg hrt mye om at TidenesVersteMedpasient er opptatt av at menneskeheten ikke skal g til grunne og at hun bruker mye tid p fundere p hvordan vi kan f slutt p krig og elendighet, men jeg visste ikke at hun skulle til Syria? Men det viste seg at det skal hun ikke heller, men OM hun noen gang skulle reise til Syria s er det jo veldig upraktisk ha gjort seg avhengig av ei krlltang. Og det er jo for s vidt et poeng.

I gr s jeg bsj p gardinene p badet. Jeg kan selvflgelig ikke vre SIKKER p at det var bsj, siden jeg hverken tok lukte- eller skrapetesten, men tatt i betraktning at selve toalettet var dekt av avfring s tror jeg ikke at jeg tar munnen for full (sj) om jeg mer enn antyder at vi har med ekskrementer gjre. I dag var dessuten gardinene fjernet, og med tanke p vrig renhold her s tviler jeg veldig p at gardinvask blir utfrt p daglig basis. For vre litt alvorlig her: kunne det vrt mulig differansiere litt mellom oss pasienter som bare er deprimerte osv, og de som er fullstendig psykotiske og tydeligvis trker seg i rva med gardinene?

I kveld ble TidenesVersteMedpasient forfremmet til TidenesALLERVersteMedpasient, idet jeg gikk fordi den PNE dra til badet og fikk en klar fornemmelse av at det var noen som benyttet seg av fasilitetene der inne (her snakker vi hint bde i form av lukt og lyd.) Disse hintene kte noe voldsomt i styrke, helt til det ganske riktig kom tuslende ut ei sprkjeks med et bredt glis og ei avis som hun tydeligvis hadde underholdt seg med under toalettbesket.


Hjelp. Jeg vil hjem.

Babysteps

I dag hadde vi pizza til kvelds. Sikkert et tafatt forsk p at vi skal f en viss flelse av et normalt liv med lrdagspizza og Skal vi danse, selv om ingenting er normalt med vre lst inne med en haug gale folk du ikke kjenner (bortsett fra hvis du er med i Big Brother, men da kan du i hvert fall i beste fall f en pengepremie).
Jeg hadde tenkt droppe hele opplegget etter at jeg fant ut at mltidet skulle inntas p tv-stua, og ikke p fellesrommet hvor jeg gjerne kan sitte p et bord helt alene uten prate med noen. Men tror dere ikke jeg er s knalltff at jeg ikke bare gikk og henta meg pizza der, men faktisk ble sittende i sofaen med tre andre og spise til jeg var mett?? Klapp p skuldra til meg, men n blir det rommet resten av kvelden. I morgen, DA skal jeg vge sette meg p stua og kanskje prate med noen andre enn de som jobber der ogs.

Self-pity galore

Alle som kjenner meg veit godt at jeg ikke har en hang til melankoli og selvmedlidenhet, s langt derifra. Kunne ikke falle meg inn. Og ikke har jeg sett denne videoen et tjuetalls ganger i dag heller, alts. Men om jeg skulle hatt tilbyeligheter i den retningen, s skulle dette vrt kjenningsmelodien min. Noe det ikke er, siden jeg som sagt ikke er typen som sitter og synes synd p meg selv. Neida.

Jaja. Det er hp i hengende snrr, som medpasienten min insisterer p at det heter.




Hei, jeg heter Berit og jeg er psyk

Nei, jeg heter ikke Berit, men jeg ER psyk. Og det er i hvert fall medpasienten min, som har bestemt seg for at jeg heter Berit og at jeg er dattera hennes. Min nye mamma str opp rundt halv sju hver dag, og tar da til med vandre i gangene og snakke i telefonen. Hun har ingen telefon, men hun snakker s hyt og skingrende at med mindre hun prver f kontakt med noen sr for Sahara s er jeg ganske sikker p at de hrer hennes uansett. Jeg hrer henne i hvert fall veldig godt, og vet at hun mer enn gjerne vil ha tilbake faren til sine barn som hun skilte seg fra for over 30 r siden, selv om han n bare vil ha henne for sexen. Skjnner godt at han nsker spass, for til vre tannls, aldri dusje og ha hull i absolutt alle klrne sine, s holder min nye mor seg godt.

Vi har blitt riktig nre, mamma og jeg. Hver gang hun skal ha en ryk, dvs hvert 10. minutt eller deromkring, s kommer hun og banker p til meg, snn at vi kan f gleden av hverandres selskap igjen. Fr vi skilles m vi selvsagt klemme, siden det i verste fall kan g nrmere et kvarter til neste gang vi ser hverandre. I gr kunne mamma fortelle meg at vi m vre _veldig_ forsiktige, for de ansatte her filmer oss i dusjen og ser p oss nakne p pc-en. Spesielt jeg som er s ung og pen (sic!) m passe meg. Men mamma kunne berolige meg med at ti p halv ti og ti p halv tre s virker ikke kameraene, s det er de beste tidspunktene dusje p.

Mamma har dessuten bare en eneste lege p hele sykehuset som hun stoler p, og de andre som jobber her er udugelige og korrupte, s de vil hun ikke snakke med. Dessverre er den utvalgte overlege p en helt annen avdeling, og derfor ikke i stand til mte henne de fleste dagene i uken, egentlig stort sett aldri. Da er mamma heldig som har meg, Berit, for meg kan hun snakke med om alt. Og da mener jeg ALT. Jeg elsker mamma'n min! <3

S gjr vi s nr vi prver opprettholde normal hygiene p psykiatrisk sykehus

Etter x antall dager som innlagt, s begynte behovet for en skikkelig dusj gjre seg gjeldende. Nr en er p psyk s er det liksom lov vre litt shabby og bruke den samme flekkete joggebuksa tre dager p rad, men skjebnen vil selvflgelig ha det til at jeg for andre kvelden p rad har ftt tildelt den kjekkeste nattevakta som min kontakt. I gr mtte jeg han med fett hr og blank hud, men i dag skulle jeg vre forberedt. Mamma ble derfor med meg en tur hjem i dag, s jeg fikk hente de skjnneste og mest velduftende produkter fra mitt eget hjem. S langt alt vel, n skulle jeg bde barbere legger og nappe yenbryn. Nesten som mitt eget lille hjemmespa, tenkte jeg. Men jeg hadde 30 minutter til rdighet p hele utflukten, s selve forskjnnelsesprosessen mtte jeg spare til jeg kom tilbake p avdelingen.

 P avdelingen her fr jeg ikke lov til ha med meg retelefonene p rommet, fordi de er redd for at tjukkebolla feita skal f til henge seg i den 0.2 cm brede ledningen som veier noe snt som 10 gram. Da sier det seg kanskje selv at heller ikke badet inneholder de fasiliteter en vanligvis finner p et hvilket som helst annet bad. Ta f.eks dusjen. Vi grninger driver tydeligvis og henger oss i dusjslanger og dusjforheng og det som er, s det er selvsagt bannlyst. Se for deg dusjene i Husebybadet p 80-tallet. S ser du for deg hvordan dusjene hadde sett ut hvis Husebybadet l i Sovjetunionen under den kalde krigen. Vi snakker en snn dusj som sender ut en fattig strle hver gang du trykker alt du er god for, og s holder det gende en 8-10 sekunder fr du m trykke p nytt.

 Jeg har en manke en hvilken som helst veddelpshest ville drept for. Da sier det seg selv at sjampoen de deler ut i smflasker her, med det eksklusive navnet Sjampo for alle, ikke helt holder ml. Nei, her m det bde rensesjampo, balsam og hrkur til. Jeg gikk p med freidig mot, men allerede da jeg mtte st under strlen i et par minutter bare for gjre hret vtt nok til pfre sjampoen, s burde jeg skjnne hvor dette bar. Men er en skitten s er en skitten, jeg gr alts ikke rundt med fett hr bare fordi hrvasken kommer til ta et par-tre barne-tv episoder (det er snn vi mler tid, jeg og ungene mine. Helgahandelen tar ca fire barne-tv episoder, middagen er vanligvis ferdig p et par barne-tv episoder). 

Uansett; det var alts som vaske hret ute i duskregn. Og det var steg en. Gr jeg ut av dusjen uten bruke balsam frst s ser jeg ut som Crusty the clown. Ikke et alternativ. S greit, p med balsam da. Samme som sjamponeringen, bare at denne gangen merka jeg at jeg mista en hel haug med hr i prosessen. Og i duskregnet s renner jo ikke dette ned i sluket som i en hvilken som helst annen dusj, neida. Det fordelte seg pent nedover armer og ben, rygg, mage og jeg fant til og med hr i rumpesprekken. S da mtte jeg f bort dette i duskregnet ogs. Alt mens jeg mtte trykke inn knappen alt det jeg var kar for hvert 8.-10. sekund. OG skylle bort den resterende balsamen, med pflgende nye mengder med hr seilende nedover kroppen. Hrkur var det bare glemme, n var jeg fornyd om hret faktisk trker noensinne, med tanke p de enorme mengdene balsam det fremdeles kommer til vre marinert i nr jeg skritter ut av dusjen.

 P dette tidspunktet hadde sykepleierne allerede banket p tre -3- ganger, for sjekke at det fremdeles var liv i meg, jeg kunne jo f.eks ha svelgt innholdet i intimspeflaska eller hengt meg i dopapiret. Jeg hadde dessuten ftt lne med meg barberhvelen min i dusjen, mtte jo barbere legger ogs sklart. Slengte det ene beinet opp i vinduskarmen, og gikk p med freidig mot. Jadda. Hvis noen har rd til hvordan en skal klare rengjre en barberhvel i duskregn, s tar jeg imot rd med takk. Det ble med den ene leggen, nattvakta skal da vel ikke drive p oppi buksebeinet p meg allikevel. (Men fingers crossed, for all del).

Etter totalt seks -6- bekymrede henvendelser fra sykepleierne s var jeg ca like skitten, men nesten all skitten var i hvert fall samlet p den nedre delen av kroppen. Dessuten hadde jeg jo en hel barbert legg i tillegg. 

 N har jeg til og med sminka meg, s om ikke jeg er den fresheste p A3 i dag, s veit ikke jeg!  

Les mer i arkivet Mai 2018 September 2014