hits

Min historie, del 1

Dette skriver jeg kun for min egen del, for jeg er nødt til å prøve å rydde opp litt i det som har skjedd. Episodene glir litt over i hverandre og jeg har hatt store problemer med å innrømme at det som har skjedd faktisk er vold, så jeg trenger å få det ned på papiret og se det litt fra utsiden. Det er mye, mye mer å fortelle, men jeg har allerede brukt en hel dag på å skrive og nå er hodet for slitent til å orke mer. Jeg kommer sikkert til å skrive mer senere, men da håper jeg at jeg klarer å rette blikket fremover og se på veien videre. Jeg har syntes at det var greit gjennom flere år, men i retrospekt så var det jo ikke det. Faen heller! Jeg har ikke nødvendigvis vært noe sjarmtroll hele veien jeg heller, men jeg står for alt jeg har gjort og legger ikke skjul på noe i historien min. Jeg tviler på at noen gidder å lese alt, men som sagt så er dette mest for min egen del, så det er helt greit. Det er litt rotete oppsett, helt klar over det, men jeg har skrevet i flere timer og er sliten. Kanskje redigerer jeg så det blir litt mer oversiktlig senere.

 

Jeg var gift da vi møttes, og jeg fikk klar beskjed om at det var uaktuelt for NN å «holde på med ei gift dame». Mannen min skjønte at jeg var forelska og regnet med at det ville gå over så fort jeg fikk det ut av systemet, og ville derfor at vi skulle fortsette å være gift, men heller ha et åpent forhold. Dette kom ikke på tale for NN. Han sa aldri rett ut at han ville at vi skulle være et par, men kom stadig med kommentarer om hvordan «livet vårt sammen» kom til å bli og jeg ble etter kort tid overbevist om at dette var den store kjærligheten. Det er ubehagelig å innrømme, men det voldte meg få kvaler å flytte fra mann og barn nærmest på dagen. Jeg trodde jeg hadde noe fantastisk i vente, og selv om det var vondt å se barna mine lei seg, så var jeg sikker på at det ville være bra for alle på sikt. Jeg skulle ta over min nye leilighet i august, midt i oppstarten av jusstudiene mine. To dager før overtakelse fikk jeg ei melding fra NN: «Jeg gidder ikke mer jeg ass. Det her blir for mye stress for meg.» Da hadde jeg allerede knust ungene mine ved å fortelle dem at jeg skulle flytte, og mannen min var selvfølgelig ikke interessert i at jeg skulle komme krypende tilbake med halen mellom beina bare fordi drømmemannen allikevel ikke ville ha meg. Dermed flyttet jeg, og det ble starten på et helvete over flere år.


Jeg var vant til å være en mamma som hadde ungene mine rundt meg hele tiden, og visste knapt hvem jeg var uten mammarollen. Jeg hadde sett for meg å få masse tid til å kose meg med min nye kjæreste når jeg flyttet ut, men istedet ble jeg sittende alene i en sliten studentleilighet uten hverken familien min eller denne mannen som jeg var så forelska i. Her startet drikkingen. Angsten tok helt overhånd, jeg skjemtes for hva jeg hadde utsatt ungene mine for og jeg skjemtes for at jeg ble sittende igjen alene når «alle» visste at jeg hadde flyttet fordi jeg hadde fått en ny kjæreste. Flaks for meg at dette var i fadderuka, da kunne jeg drikke uten at det ble påfallende for de rundt meg. Det tok dessuten bare noen uker, så begynte NN å ringe meg igjen. Han ba aldri om unnskyldning for at han hadde skremt vettet av meg ved å dumpe meg rett før flyttingen, og oppførte seg egentlig som om dette aldri hadde skjedd.


Når vi var sammen var han søt og sjarmerende, oppmerksom på meg og mine behov og virket umåtelig interessert i å bli bedre kjent med meg. Jeg falt mer og mer for hver gang vi møttes, og det var ofte. Han sendte meg melding og ville møtes minst annenhver kveld, og jeg kom løpende hver gang. Jeg fikk ikke nok, og satt stort sett nydusjet, nysminket og klar hver eneste kveld, i tilfelle han ville møtes. Å avtale andre ting på kveldstid ble umulig, jeg måtte jo være parat om han ville ha meg. Han sa det ikke rett ut, ikke på den tiden, men han lot meg skjønne at han hadde mange andre damer å velge mellom, og at dersom jeg ikke stilte opp når han ville møte meg, så kom han til å oppsøke noen andre. Det var en helt grusom tanke, så jeg satte gladelig resten av livet mitt på vent for å være parat til å treffe han.

Alt var så uforutsigbart med NN. Vi kunne ha det fantastisk sammen i et par døgn i strekk, å gå inn i leiligheten hans var som å entre en helt annen verden. Der inne drakk vi, vi hørte på musikk, vi pratet i timesvis om bakgrunnen vår, om hva vi brydde oss om, om hvor nydelig bekymringsfritt alt var så lenge vi var sammen og hvor godt vi likte hverandre. Og vi hadde sex. Time etter time med sex, på en måte som jeg aldri har opplevd før. NN har en helt unik evne til å få deg til å føle deg uimotståelig, og selv om han på alle mulige måter er en egoistisk elsker, så gjorde den dype attraksjonen jeg følte at jeg opplevde den fysiske akten som noe helt utenomjordisk. Å gå derfra etter et par døgn og måtte møte den virkelige verden igjen var grusomt vondt, jeg ble fysisk dårlig hver gang jeg dro derfra og lengtet intenst etter å få treffe han igjen.

 

Noe som ga NN et helt spesielt grep på meg var måten han hjalp meg å takle fortiden min. Etter en traumatisk voldtekt i tenårene så hadde jeg fullstendig angst for å bli berørt på halsen. Alt som klemte rundt halsen var no-go. Skjerf og høyhalsede gensere var uaktuelt, men aller verst var det om noen berørte halsen min. Det hemmet meg endel i dagliglivet mitt, for en trengte ikke å være veldig nærme halsen min før jeg frøs til is. Dette var fremdeles ståa da jeg traff NN, selv om jeg hadde forsøkt å jobbe med det i flere år. NN merket fort at dette satte endel sperrer for sexlivet vårt, og han ble helt oppsatt på at dette skulle han klare å kurere meg for. Vi forsøkte med eksponeringsterapi av varierende grad, og etter noen måneder med ett skritt frem og to tilbake så oppdaget jeg plutselig at jeg klarte å ha hånden hans bak nakken når vi satt i sofaen uten å begynne å kaldsvette. Om noen andre nærmet seg halsen min så falt jeg sammen igjen, men til slutt kunne NN stryke meg på halsen helt uten at jeg reagerte. Jeg skjønner jo nå i ettertid at han ikke gjorde dette for å være snill mot meg, men fordi han ville få ta på meg overalt når vi hadde sex. I hodet mitt ble dette uansett en stor greie, og det faktum at han hadde brukt tid på å hjelpe meg gjennom et traume som jeg hadde slitt med i årevis gjorde han til noe helt spesielt for meg.

 

Det merkelige var at uansett hvor fint vi hadde hatt det sammen og hvor lenge vi hadde smeltet sammen i denne tosomheten i leiligheten hans, så forandret stemningen seg brått de siste minuttene før jeg skulle dra, hver eneste gang. Han kunne finne på å si at dette var en dårlig ide, at det vi dreiv på med lignet for mye på et forhold, og det ønsket han ikke. Jeg burde finne meg noen som ville det samme som meg, for han var avhengig av tid for seg selv og syntes alt med meg var for intenst. Og jeg måtte love på tro og ære at jeg skjønte at vi bare var venner og at jeg på ingen måte fikk bestemme over han. Om vi skulle møtes igjen kunne han ikke si noe om, men om vi ikke møttes igjen så ville han at vi skulle være enige om at det ihvert fall hadde vært fint så lenge det varte. Slik avsluttet han samværet vårt, hver eneste gang. Og jeg dro hjem med klump i halsen, alternativt med store salte tårer rennende nedover kinnene, og følte i hvert fiber av kroppen at jeg heller ville dø enn å aldri få treffe han igjen. Livet mitt var ødelagt, knust og jeg ville aller helst bare drikke meg ihjel, helt til han kontaktet meg igjen. Og det gjorde han alltid, noen ganger etter en dag, noen ganger kommende helg og noen ganger ikke før det hadde gått noen uker. En gang gikk vi fire måneder uten noen form for kontakt, og jeg var overbevist om at livet mitt aldri kom til å bli bra igjen og havnet i en dyp depresjon som fikk meg til å agere utrolig selvdestruktivt. Jeg fikk ikke lov til å kontakte han, for da var jeg masete og innpåsliten, og fikk alltid beskjed om at nå hadde jeg ødelagt lysten hans til å møte meg noensinne igjen. Så jeg måtte alltid sitte og vente på at han kontaktet meg, usikker på om han denne gangen faktisk mente at det var best at vi aldri møttes igjen.

Når jeg var sikker på at jeg hadde mistet han for godt så forsøkte jeg å begå selvmord. Flere ganger. Jeg hadde barn og familie og venner, men uten NN så var det som om ingenting annet betydde noe lengre. Kanskje hadde jeg lyst til at NN skulle kjenne på frykten for å miste meg, og på den måten oppdage at det egentlig var meg han ville ha. Det skjedde selvfølgelig ikke. Istedet gjorde han narr av meg. Hva slags mamma er det som ønsker å dø, når hun har barn å ta seg av? Var det kanskje ikke ille nok at jeg hadde gått fra mann og barn for å pule rundt på en player som han? Nå skulle jeg i tillegg ta livet av meg selv uten å tenke på ungene mine? Herregud, for ei ubrukelig drittkjerring jeg var. Hadde han hatt ei mor som meg, så hadde han tatt livet av henne sjøl. Noen ganger lurer jeg på om grunnen til at jeg var et så takknemlig offer var fordi jeg ønsket at han skulle ta livet av meg. Det at jeg var og er psykisk syk var bare enda en ting som bekreftet at jeg var et alt for dårlig menneske til å ha noe i livet til NN å gjøre. Hver gang jeg våknet på psykiatrisk eller intensiven etter en overdose så var min første tanke at nå kom jeg aldri til å få møte NN igjen. Når familie og venner ikke fikk tak i meg så var det alltid NN de kontaktet først, så han fikk jo alltid vite det når jeg var borte og hadde forsøkt å ta livet mitt. Han kunne sende de styggeste meldinger til meg når jeg våknet, og skjelle meg ut på det groveste. Da skulle han aldri møte ei sjuk kjerring som meg igjen, og ønsket at han aldri hadde møtt meg. Også disse gangene varte det bare til neste gang han var kåt.

Noen ganger ble ventetiden for tung, og angsten ble så lammende at jeg låste meg inn i meg selv og forsvant fra verden i dagesvis. Kanskje hadde han vært spesielt bestemt når vi tok farvel, eller kanskje hadde jeg sett at han fikk en ny kvinnelig venn på Facebook (noe som alltid betydde en ny knullevenninne) eller kanskje hadde jeg ikke klart å motstå fristelsen til å kontakte han, og blitt avvist. Uansett så hendte det at usikkerheten tok overhånd, og jeg ble grepet av en intens angst for at NN aldri skulle bli min. Ikke at han var min nå heller, men jeg tenkte hele tiden at jeg skulle bruke tiden vår sammen så godt at han til slutt ville bli sjarmert, så det ble livsviktig for meg å få til disse treffene i tidsmaskinen. For å slippe å kjenne på angsten så drakk jeg meg dritings mange dager i strekk. Var vi sammen så drakk vi begge for å ha det artig og det var det virkelig også, men var jeg alene så drakk jeg for å glemme at jeg ikke var med han. Jeg fikk etter hvert en følelse av at han spilte med meg, at det var helt bevisst dette med å være 100 % oppmerksom mot meg mens jeg var i leiligheten hans, men å alltid sørge for å sende meg ut døra med en klump i magen og en gnagende usikkerhet om hva han egentlig tenkte om meg. Jeg kunne bare ikke skjønne hvorfor, han endte jo alltid opp med å kontakte meg igjen allikevel, så hvorfor ønsket han at jeg skulle pines ved å leve i uvisse?

Først nesten to år etter at jeg møtte NN ble jeg fortalt av en av kompisene hans at han hadde skrytt til kompisene sine om at han hadde et nøye uttenkt spill med meg. Han ville at jeg skulle bli hekta på han, og det gjorde han enklest ved å veksle mellom å være varm og kald mot meg. Han sørget bevisst for at jeg aldri visste hvor jeg hadde han, for på denne måten kunne han bestemme alt rundt møtene våre og slippe å bli stilt krav til. Samme kompis fortalte meg at NN hadde fortalt guttegjengen at magen min var helt sinnsykt avtennende, og at han knapt orket å se på meg mens vi hadde sex. Jeg hadde komplekser for magen min fra før, men tanken på at NN ikke likte den ble alt for mye for meg, og jeg bestilte meg time til bukplastikk umiddelbart. Det gikk bare uker før jeg var operert, og selv om jeg fikk time midt oppi eksamen og måtte møte på muntlig eksamen med dren og poser fulle av blod, så var det verdt det for å bli fin for NN så fort som mulig. Etter vel gjennomført operasjon fikk jeg beskjed av NN om at jeg var finere nå, men at nå ble han avtent av at jeg hadde jukset meg til flat mage istedet for å trene meg til den. At løshud ikke kan trenes bort og at jeg på det tidspunktet hadde sultet meg ned til en vekt 12 kilo lettere enn da han møtte meg første gang, var ikke noe han var interessert i å høre på. Jeg trente omtrent daglig på denne tiden, men det fikk jeg beskjed om at bare var løgn. Hadde det stemt så hadde jeg ikke sett sånn ut, så det var ikke noen vits i å prøve å lure han.


Det ble etterhvert gjennomgående at NN skulle plukke på noe ved utseendet mitt. Jeg var for tjukk, og det hjalp ikke at jeg gikk ned i vekt, for da ble jeg for dvask. Det hjalp heller ikke å operere puppene mine som han syntes hang for mye, for da klarte han ikke å bli kåt på meg fordi dårlig selvtillit var en turn-off og det å operere seg var det ultimate beviset på at jeg hadde dårlig selvtillit. Jeg brukte for mye sminke. Ofte hadde jeg stått og sminket meg i over en time før jeg kom til han, bare for å få høre at jeg så ut som en transe eller ei hore. Hvis jeg fjernet sminken så ble jeg for mandig, for jeg er ikke en av de som er født pen nok til å vise meg uten sminke. En gang fikk jeg beskjed om at det var synd at datteren min hadde arvet utseendet mitt, men at hun sikkert også kunne se tagbar ut om hun sminket seg nok.

Ikke bare var jeg tjukk og stygg, men jeg tilhørte en helt annen klasse enn han. Han mislikte ikke bare familien min; han foraktet den. At jeg kom fra en muslimsk familie provoserte han noe sinnsykt, og han kunne sitte i timesvis og legge ut om hvilke forferdelige mennesker jeg stammer fra. Mine fortellinger om en relativt sekulær familie falt på stengrunn, NN visste mye mer om islam enn meg og sånne som familien min og dermed også meg var undermennesker som knapt fortjente å eksistere. Etter tiradene om hvor verdiløse vi var, så var det som om han hadde giret seg opp så mye at vi måtte ha sex for at han skulle få det ut av systemet. Da var han alltid spesielt lite kjærlig, og kunne kalle meg ting som ei verdiløs pakkisfitte eller negerhore. Han var godt klar over at jeg ikke takler spesielt røff sex på grunn av ting i fortiden min, men ved disse tilfellene brydde han seg ikke om det, og slengte meg rundt som ei filledukke.

Når vi var ferdige snudde han om og var søt og omtenksom igjen. Han kunne ligge og stryke meg i håret i en evighet, imens vi flirte og koste og bare nøt hverandres selskap. Det var mange ganger ufattelig at mannen som gjorde meg så vondt bare minutter før, var samme mann som nå lå og så meg inn i øynene og pjusket meg i håret.
En gang klaget han over vondt i armen og ryggen da vi sto opp etter å ha sovet sammen hele natta. Da kom det etterhvert frem at det var fordi jeg hadde sovnet på arma hans, og han hadde ikke hatt samvittighet til å flytte meg unna og vekke meg, så han hadde heller blitt liggende vondt hele natta. Hvordan kunne jeg tenke at denne mannen ville meg vondt? Han var jo helt åpenbart snill mot meg også, så det måtte jo være jeg som la for mye i det de gangene han sa eller gjorde noe for å såre meg.

 

NN møtte aldri ungene mine, men han mente allikevel å vite nøyaktig hvordan de var. En gang da datteren min gikk i 1. klasse hadde hun laget en tegning til meg, og på 1.klassingers vis var det noen skrivefeil i hilsenen til meg. Jeg var stolt over datteren min, men da jeg viste tegningen til NN svarte han umiddelbart med å påpeke at skrivefeilene hennes indikerte at hun har dysleksi. Jeg benektet dette, og fortalte at læreren tvert imot har sagt at hun er flink til å skrive ut ifra alderen sin. Dette nektet NN å høre på, istedet brukte han uforholdsmessig mye tid på å google fakta om dysleksi og eksempler på dette, og hamret inn at datteren min faktisk HAR dysleksi og at jeg var en ræva mamma som ikke oppdaget dette selv. Dette stemte ikke med virkeligheten, men det ble etter dette en etablert sannhet for NN at datteren min var en skoletaper, og han nektet å høre på noe annet enn det.

Når han fikk vite at sønn X har epilepsi og derfor slet med uttissing på nettene fordi han hadde anfall, så ble dette umiddelbart årsaksforklart med at sønnen min sliter psykisk fordi jeg gjør det, og derfor tisser seg ut. Også dette ble en etablert sannhet for NN, så når jeg senere snakket om epilepsien til X, så ble han sint og ga seg ikke med å hakke på meg før jeg «innrømte» at X ikke har epilepsi og at han bare tisser seg ut fordi jeg er mora hans.

Når det gjaldt sønn Y så hadde NN vanskelig for å svelge at han var god i fotball og at han trente i flere timer hver dag. Det var helt umulig at mitt avkom kan være i god psykisk form, så ifølge NN var det bare en løgn fra ende til annen. Jeg brukte mye tid på å sette sammen et ok kosthold til Y for at han skulle orke å trene så mye som han gjorde, men ifølge NN kunne jeg ingenting om kosthold og ungene kom derfor til å bli feilernærte. I realiteten spiste alle tre godt og variert, og alle tre var normalvektige. Jeg ble så desperat etter å bevise at NN tok feil, at jeg begynte å ta bilder av matpakkene deres og sende til NN. Når jeg gjorde det fikk jeg enten kritikk for sammensetningen av matpakkene, selv om jeg lagde dem helt etter boka, eller så mente han at jeg hadde laget dem bare for å ta bilde og at de alle andre dagene hadde et helt annet innhold. Det var umulig å vinne, når NN først hadde bestemt seg for hvordan ting var, så var det sånn.

Jeg var nemlig en kronisk løgner, ifølge NN. Jeg begynte til slutt å tvile på min egen vurderingsevne, løy jeg uten å vite det? NN stilte spørsmåltegn ved ALT jeg sa, og jeg trodde i perioder at jeg var helt gal. Sa jeg at jorden var rund, så insisterte han på at den egentlig er flat. Sa jeg at paven er katolikk så kunne han sverge på at han er muslim. Det faktum at noe kom fra min munn var å regne som et bevis på at det var løgn. Jeg ga til slutt opp å fortelle om dagen min til NN, for svaret var alltid: «Det gjorde du IKKE det. Slutt å lyve.» Gjenfortalte jeg samtaler jeg hadde hatt med venner så nektet han å tro på meg, da måtte jeg i tilfelle vise han meldingene. Det er helt merkelig, men han klarte til slutt å få meg til å akseptere at jeg er en løgner, en som ikke er til å stole på. Jeg sluttet helt å tro på meg selv, men ventet på at han skulle fortelle meg hvordan ting egentlig var. Han kunne fått meg til å tro på at det var sol imens jeg sto og ble klissvåt i regnet, for jeg var jo gal og man kunne ikke legge noen vekt på min opplevelse av virkeligheten.
Jeg er en uvanlig ærlig person, jeg forteller vel ofte i overkant mye, men med NN fikk jeg en identitet som en som alltid lyver. Om NN sa at noe var sånn, så var det jo det. Hans meninger ble mine meninger, det eneste jeg hadde å stole på var at NN alltid visste hvordan det egentlig var. Han kunne si noe til meg, og når jeg to minutter senere tok opp det han hadde sagt, så nektet han for å noen gang ha sagt det. Slik fikk han meg til å betvile mine egne opplevelser, men det skjedde så mye og ofte at jeg ikke vet om han var bevisst det engang. Han selv løy hele tiden, til og med om ting som det overhodet ikke var noen grunn til å lyve om. Hadde jeg spurt han om hvilken farge han hadde på undertøyet mens han sto foran meg i en sort boxer, så hadde han garantert sagt at den var hvit. Han bare MÅTTE lyve, det virket som han måtte se hvor mye det gikk an å slippe unna med. Og det var mye, når han var sammen med meg. Jeg konfronterte han aldri med løgnene hans. Jeg ville hjelpe han til å ikke tape ansikt, for tanken på at noe jeg sa gjorde han ukomfortabel var ikke til å holde ut.


Jeg var dessuten et av de dummeste menneskene han hadde møtt. Jeg var student ved masterstudiet i rettsvitenskap på den tiden, og fikk gjennomgående gode karakterer, men det imponerte overhodet ikke NN. Han leste gjennom oppgavene mine og konkluderte raskt med at jeg hadde misforstått alt, og at tekstene mine var umulig å lese. Jeg var pompøs og manglet formuleringsevne, og at professorene mine ikke så dette var ifølge han helt utrolig. Han hadde selv tatt rettslære som valgfag på videregående, noe som gjorde han langt mer juridisk kyndig enn meg. Jeg kan se det komiske i det nå, men der og da trodde jeg fullt og helt på det. Så jeg sluttet stort sett å gå på skolen, jeg kunne jo ingenting uansett. Jeg hoppet til slutt av og begynte på bacheloren istedet, mens karakterene mine ble gradvis dårligere og dårligere. Det var jo ingen vits i å forsøke, når jeg uansett ikke kunne noe om juss, ifølge NN.
 

Det er ingen hemmelighet at jeg og NN drakk mye. Han brygget øl selv og hadde alltid kjøleskapet fullt av øl, og vi hadde begge stor glede av å være i en døsig rus hele tiden mens vi var sammen. For NN var dette en livsstil som han gjerne ville ha, men for meg så ble det for mye. Jeg valgte å bruke dagene på å drikke sammen med NN istedet for å dra på skolen, og enda verre var det at da jeg skulle ha ungene mine så hadde jeg alltid alvorlige alkoholabstinenser etter å ha drukket i dagesvis før de kom. Jeg oppsøkte derfor hjelp for det jeg opplevde som et alkoholproblem, og dette ble grundig latterliggjort av NN. Han mente at jeg forsøkte å skape drama rundt meg selv ved å gå så drastisk til verks som å søke hjelp, og når jeg hadde fått denne hjelpen så fortsatte han nedrakkingen ved å stadig hakke på min svake psyke. Han ble helt kvalm av å være sammen med noen som meg; ei som var så svak at hun prioriterte alkoholen over studier og barn.
Samme hvor alkoholisert jeg var, så var det en ting jeg aldri gjorde, og det var å drikke når jeg hadde ungene mine. Dette var ifølge NN komplett løgn. Han gjentok igjen og igjen at jeg drakk meg dritings sammen med ungene mine, jeg ville bare ikke innrømme det. Og det har virkelig med hånden på hjertet aldri skjedd, men NN ga seg ikke på det og det ble til slutt etablert som en sannhet for han. Jeg var en alkis som drakk sammen med ungene mine, og sånn var det. NN påsto å ha snakket med familien min som hadde fortalt han dette, men dette kunne jo umulig stemme. Han fastholdt imidlertid at jeg utsatte ungene mine for omsorgssvikt ved å drikke med dem, og han skulle stadig vekk straffe meg for dette. Jeg hadde jo ikke gjort noe galt, men jeg ga til slutt opp å si imot han og tok lydig imot straffen min.

At jeg i tillegg slet psykisk fra før gjorde det hele bare enda verre, det verste NN vet er svake mennesker og nå var jeg lite mer enn et ynkelig kryp i hans øyne. Jeg burde ta livet av meg selv først som sist; det burde jeg allerede gjort da jeg var idiotisk nok til å dumpe mann og barn til fordel for han. Hva slags kvinne går fra familien sin for å sløse bort dagene med å drikke seg dritings sammen med en mann som ikke engang vil ha henne? NN kunne ikke tenke seg noe mer patetisk enn sånne som meg, og han måtte stadig klype, lugge, dytte og klapse til meg, fordi han ble så provosert bare av å se trynet mitt og å vite hva slags dame jeg var. Jeg hatet meg selv for akkurat det samme som han gjorde, så jeg var et takknemlig offer. Det hendte jeg sa imot han, men det ble bare hult, for i bunn og grunn var jeg jo enig i det han sa. Det var uansett ikke noen vits, for NN hadde jo rett.

En gang sa jeg imot han da han gnagde og gnagde på hvor dvask jeg er, og sa at jeg tross alt hadde operert både pupper og mage og nå så ganske ok ut. Da dro han med meg foran speilet på badet og pekte ut masse feil både på pupper og mage. «Jeg bruker å pule fine damer jeg, og så kommer du med den kroppen her og forventer at jeg vil ha deg? Hengepupper og hengemage og ei flat rumpe, er det det du er så fornøyd med?» freste han. Og det var jeg jo ikke, så jeg ga meg. I starten forsøkte han å være litt diskre når han skulle treffe andre damer, men det tok ikke lang tid før han chattet med dem helt åpenlyst foran meg. Og jeg må skamfull innrømme at jeg vurderte utseendet deres og konkluderte med at jeg ikke syntes de var noen skjønnheter de heller, men det var tydelig at han tok alle han kom over. Da jeg påpekte det ble han pisse forbanna og sa at de ihvert fall er finere enn meg, og at den eneste grunnen til at han møtte meg oftest var fordi jeg var den eneste som var desperat til å alltid stille opp.

 

Det ble normalen mer enn unntaket at han vekte meg i 3-tiden på natta i helgene og ville ha meg til å komme hjem til han. Men da jeg sto opp og ordnet meg, så fikk jeg ofte ei ny melding med beskjed om at jeg ikke behøvde å komme allikevel. Eller jeg brukte 1-2 timer på å ordne meg midt på natta, tok taxi hjem til han, kun for å møte ei låst dør og ingen som svarte på telefon. Da hadde han fått napp av en av de andre damene som han kontaktet samtidig med meg, og siden jeg egentlig var sistevalget så droppet han meg straks en av de svarte.

En gang gikk det imidlertid for langt, selv for meg. NN hadde i kjent stil vekt meg midt på natta, han var kåt og ville ha meg til å komme og ha sex med han. Jeg skulle ha ungene mine dagen etter og trengte egentlig å sove, men jeg visste jo at om ikke jeg kom så ble det noen andre som fikk æren, så jeg sto opp og gikk i dusjen. Jeg pyntet meg etter alle kunstens regler, men i motsetning til alle andre ganger, så var jeg ikke bare forventningsfull og glad fordi vi skulle møtes. Jeg var også irritert fordi jeg egentlig var trøtt og trengte å sove før ungene kom, og fordi jeg måtte stresse sånn for å rekke å være den første som troppet opp på døren hans etter at den SMS-en sikkert ble sendt ut til et dusin damer. Men jeg dro til han, og jeg var heldigvis den heldige som kom først på døra. NN var småfull etter å ha vært på byen og tilbydde meg som vanlig en øl. Vi satt i sofaen og drakk sammen, og kyssingen gikk over til klining som gikk over til at vi begynte å kle av hverandre.

Plutselig peip det i telefonen til NN, og han spratt opp av sofaen. Han hadde fått en melding, og uttrykket i ansiktet hans skiftet umiddelbart. Han kom og satte seg i sofaen igjen, men på god avstand fra meg og var mer interessert i ølen sin enn meg. Jeg spurte han hva det var og hvem som hadde sendt melding, men det ville han ikke svare på. Jeg prøvde å kysse han igjen, men ble dyttet bort. Jeg skjønte at det ikke kom til å bli noe sex med det første, så jeg tok på meg klærne igjen, og NN satt der fremdeles like stille. Så reiser han seg opp og begynner å samle sammen tingene mine; røyken min som ligger på rommet hans, laderen jeg har plugget i og sminkesakene mine på badet blir alt presset ned i veska mi. Jeg spør han hva i helsike han driver med, og spør om det er sånn at han har tenkt at jeg skal dra? Ja, det hadde han tenkt, for han får besøk.

Jeg blir dritforbanna, jeg skjønner selvfølgelig at det er en av de andre damene som har sendt han melding og at han heller vil møte henne enn meg. Jeg prøver å få tak i mobilen hans, men når jeg får tak i den river han den ut av hendene på meg og dytter meg mot gangen. Jeg roper at han kan da faen ikke hive meg ut fordi ei annen dame kommer?! En ting er at han prioriterer bort meg når de svarer før jeg rekker å komme, men han kan da ikke kaste meg ut når jeg først har kommet hit, jeg har jo faen meg stått opp midt på natta og ordnet meg i en evighet for han?! Jeg er så forbanna at tårene spruter ut av øynene på meg, og jeg krever å få vite hvem det er som kommer. NN brøler at det er da faen meg ikke min sak, og nå peller jeg meg til helvete ut.

Jeg tror fremdeles ikke det jeg hører, og jeg kjenner i hele meg at dette gidder jeg faen ikke å akseptere. Jeg vet ikke helt hva som gikk av meg, men jeg satte meg i sofaen igjen og sa at her blir jeg, så om du skal ha besøk av ei annen dame så får hun værsågo å hilse på meg også. NN kommer omtrent flyvende gjennom rommet og slår armene rundt meg, før han bærer meg tvers gjennom leiligheten mens jeg spreller som en fisk. Han åpner ytterdøra, regelrett kaster meg ut døra og pælmer skoene mine og veska mi etter meg. Så slenger han igjen døra, og der sitter jeg lamslått igjen.

Det er ikke veldig kaldt ute, men NN har fremdeles jakken min der inne og jeg trenger den. Jeg banker febrilsk på døra og roper at jeg må ha jakka mi, han må da for faen kunne gi meg den når han kaster meg ut. Han roper at jeg har å fjerne meg umiddelbart, ellers ringer han politiet og får meg satt inn. Jeg blir redd for å tiltrekke meg oppmerksomhet fra naboene, så jeg roper ikke mer, og pakker sammen tingene som har ramlet ut av veska mi, og går.

Den dag i dag skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke bare ble sittende på trappa til denne mystiske dama dukket opp, men jeg var så flau og såret over hele situasjonen at jeg bare måtte komme meg hjem før jeg fikk fullstendig sammenbrudd. Noe jeg gjorde noen få dager senere, da jeg ble funnet etter en overdose på et hotell i byen. Jeg har aldri noen sinne vært så skuffet over å fremdeles være i live. Selv i dag tenker jeg innimellom at det beste hadde vært at jeg bare fikk sovne inn den gangen, så ville jeg vært spart for så mye smerte som jeg da fremdeles ikke visste om.
Jeg har fortalt om noen av episodene med NN til noen få, nære venner, men dette er en av de jeg aldri har fortalt noen om. Det er så skamfullt at jeg kunne oppføre meg så patetisk, og jeg klarer nesten ikke å se på meg selv i speilet når jeg vet at dette er oppførsel som jeg godtok i uke etter uke, måned etter måned og år etter år. Hvordan er det mulig?! Jeg skjønner det ikke, jeg kommer aldri til å skjønne det. NN er ikke magisk, han er ikke spesiell, så hvordan dette mennesket fikk slik makt over meg er ikke til å fatte.

 

Etter dette hadde vi et oppbrudd som var litt lengre enn vanlig. Jeg forsøkte å kontakte han en gang, da ble han så pisse forbanna at han ringte broren min og ba han knekke fingrene mine. Faren min ringte meg og gråt i telefonen, han ville at jeg skulle love at jeg holdt meg unna denne mannen fremover. Og jeg lovte. Og jeg holdt det ikke. Jeg fortsatte å sitte parat hver kveld, og endelig en kveld så kontaktet NN meg igjen. Når jeg kom hjem til han ble jeg skjelt ut etter noter. Jeg hadde fortalt broren min noen bruddstykker av det NN gjorde mot meg, og da de snakket på telefonen hadde broren min gjort det klart at det ikke kom på tale at NN fortsatte å være voldelig mot meg. NN ristet meg hardt frem og tilbake mens han ropte at han faen meg aldri var voldelig mot meg, og at det var egoistisk av meg å få familien min til å bekymre seg for meg! Voldelige menn er sånne som slår damene sine med knyttnevene, og det har han aldri gjort. Jeg måtte be om unnskyldning for at jeg hadde sagt til broren min at NN var voldelig, og jeg lovte at jeg aldri skulle si det igjen. Neste gang jeg møtte broren min skulle jeg si at jeg hadde overdrevet. NN er ikke voldelig, men vi har et lidenskapelig forhold, og det er en stor forskjell.


Da jeg på et tidspunkt ble utredet for potensiell brystkreft, så fikk NN enda mer ammunisjon mot meg. Han var sikker på at om jeg hadde brystkreft, så var det vel fortjent fordi jeg både røykte og drakk. Jeg var livende redd for at han hadde redd, men legen sa at siden jeg på det tidspunktet bare hadde hatt et alkoholproblem i ett års tid, så var det umulig at kroppen min allerede hadde tatt så mye skade at det ga meg kreft. Etter en biopsi ble det bekreftet at det bare var en godartet svulst, uten at det gjorde NN særlig mildere stemt. Han mente at om jeg faktisk var kreftfri nå så var det bare flaks, og at jeg sannsynligvis hadde kreft opptil flere steder uten at det var oppdaget. Jeg kunne uansett bare glemme å komme til han for å få trøst, fikk jeg kreft så var det bare å forvente mtp livsstilen min, og det var mye mer rettferdig at jeg døde av kreft enn at noen som er glade i livet sitt gjorde det. Jeg spurte han om han kom til å komme i begravelsen min om jeg døde. "Selvfølgelig ikke", svarte han.

Det at jeg var alkoholiker ble etterhvert et trumfkort for NN. Han tilbydde meg alltid drikke når jeg kom hjem til han, og når jeg først var blitt beruset så begynte plagingen. Først de uendelige spørsmålene om hvordan jeg kan være så fette idiot og drikke når jeg påsto at jeg ikke ville være alkoholiker, og deretter den fysiske plagingen som jeg aldri klarte å se på som vold. Vi kunne sitte i hver vår ende av sofaen med beina vendt mot hverandre da han plutselig sparket meg på lårene eller i magen, eller vi kunne kysse og kose før han plutselig la seg over meg og holdt armene og beinene mine så hardt fast at jeg ikke kunne røre meg. Da spyttet han ut dritt, jeg var ei støgg og feit hore som burde ta livet av meg sjøl før jeg ødela familien min enda mer, og han skulle ha meg til å bekrefte at jeg var den ekle, stinkende drittkjerringa som han mente at jeg var. Først når jeg hadde bekreftet at det han sa om meg stemte, så slapp han taket i meg. Noen ganger ble han så oppgiret at det ikke holdt at jeg sa at han hadde rett. Han fortsatte å klype eller vri på armene mine til jeg begynte å gråte, og først da ga han seg. Det hendte imidlertid at jeg nektet å gi han den tilfredsstillelsen å se meg grine, og da bare lot jeg han holde på mens jeg bet det i meg. Jeg kunne til og med slå tilbake om han slapp hendene mine, selv om jeg visste at det ikke gjorde noe vondt og at han var så fysisk overlegen at det ikke var noen vits. Men de gangene tok det alltid av, og jeg skjønte aldri i ettertid hvorfor jeg ikke bare kunne la meg selv begynne å grine med en gang, og sånn få stoppet det hele før det eskalerte.

 

Jeg husker en gang jeg rett og slett nektet å la han vinne over meg. Jeg bare gjentok det han sa om at jeg var stygg og feit og ei hore og at han var alt for bra for meg, og at jeg bare burde dø for å la familien min slippe meg, men jeg gråt ikke. Han ga seg ikke, men ble bare mer og mer provosert, og han nærmest spyttet ut skjellsordene mens han lå over meg i sofaen og tviholdt på meg. Jeg fortsatte å jatte med han, og han var helt svart i øynene da han freste at han faen meg skulle lære meg å svare folk på den måten der. Han reiste seg brått opp og dro meg opp av sofaen etter armene. Jeg var ganske full og skjønte ikke helt hva som skjedde, men han tok tak under armene på meg og løftet meg inn på badet, hvor han slapp meg rett ned på gulvet. Jeg skjønte fremdeles ikke helt hva han hadde tenkt. Han likte å ha sex i dusjen og han ville ofte ha sex med meg når han var rasende, så jeg trodde først det var det han hadde planer om.

Men ikke før hadde han sluppet meg ned, så snudde han seg og gikk ut, og jeg hørte han vri om nøkkelen på utsiden av døra. «Nå er jeg faen så lei av deg, di forbanna hore! Nå holder du deg der til jeg orker å se på det støgge trynet ditt igjen!» ropte han fra gangen. Der og da tenkte jeg at det her egentlig var lurt av NN. Han var så sint på meg at han sikkert ville ha skadet meg alvorlig om vi var sammen akkurat da, så jeg syntes han var snill og omtenksom som låste meg inne og lot meg slippe å bli jult opp. Mens vi var i det basketaket på sofaen og jeg så de svarte øynene hans så var jeg en stund sikker på at han kom til å drepe meg, så jeg lagde ikke en lyd nå og protesterte ikke i det hele tatt. Jeg var tross alt på badet og hadde tilgang på både vann og toalett, så så ille kunne det jo ikke være å bli her ei lita stund. Jeg hørte bare lyden av TV-en på stua og visste ikke helt hva NN dreiv på med, det var så stille at jeg egentlig lurer på om han kanskje gikk ut en tur. Uansett så tok det ikke lang tid før jeg sovnet, jeg var full og det var masse skittentøy på gulvet som jeg kunne ligge oppå, så det skjedde på et blunk.

Da jeg våknet var NN inne på badet og sto og tisset rett ved siden av meg, og han virket ikke å være berørt av det som skjedde kvelden før. Jeg sa hei og spurte hvor mye klokka var, og fikk til svar at det allerede var langt på dag. Han gikk ut på stua og jeg diltet etter, men han var fint lite interessert i noe kontakt med meg, virket det som. Han satt og spilte Playstation i sofaen, og sa ingenting til meg som satte meg rett ved siden av han. Jeg var støl og hadde vondt over alt, og så ikke helt noen grunn til å fortsette å bli sittende der om NN uansett ikke skulle snakke med meg. Så jeg reiste meg og begynte å pakke sammen sakene mine, uten at det virket som om NN registrerte så mye av hva jeg gjorde.

Først da jeg gikk ut i gangen og begynte å fikle med skoene mine reiste han seg opp og lurte på hvor jeg hadde tenkt meg. Jeg sa at jeg skulle hjem, at jeg hadde sovet litt dårlig på gulvet og trengte å sove ut. Da fikk jeg klar beskjed om at jeg skyldte han ett ligg. Kvelden før kom vi aldri så langt som å ha sex før han ble sint på meg, så han hadde jo rett i det, men jeg trodde ikke det var så aktuelt mtp hvordan kvelden utspilte seg. Nå begynte han ihvert fall å flytte bort skoene mine, og sa at jeg fikk bli med han på soverommet før jeg dro hjem. Jeg må innrømme at det fristet fint lite akkurat da, men det fristet også lite å se reaksjonen til NN om jeg nektet han det, så jeg fulgte lydig etter. Sexen var helt utrolig merkelig øm, han så meg inn i øynene nesten hele tiden og maste ikke en eneste gang om å bruke stillinger som han vet at jeg ikke liker. For meg var dette å regne som en unnskyldning, han sa jo aldri noe om det som skjedde kvelden før, men at han var så forsiktig i senga var jo fordi han visste at jeg hadde vondt i kroppen, og dermed nesten som en kjærlighetserklæring i seg selv. Det varte imidlertid ikke lengre enn til at jeg sto opp igjen og begynte å kle på meg for å dra. Da var han igjen tilbake til den vante avslutningen hvor han snakket om at han ikke visste om eller når vi skulle møtes igjen, men at vi fikk se hva som skjedde. Og jeg dro hjem med klump i magen og tårer som presset på i øynene.

 

Denne beretningen blir ikke i kronologisk rekkefølge, for episodene flyter over i hverandre og jeg klarer ikke lenger å huske hva som skjedde først og sist. Det jeg husker er at dette var den aller første gangen jeg opplevde å være i livsfare sammen med NN. Vi hadde i kjent stil drukket hele kvelden, vi hadde spist mat, ligget på sofaen og klint som fnistende tenåringer, hatt sex i alle rommene i leiligheten, og vi hadde prøvd å få med oss en eller annen film mellom slagene. Vi var gladfulle og jeg tenkte at det her er faktisk sånn jeg vil ha det hver eneste dag resten av livet mitt. Akkurat der og da var jeg intenst lykkelig, og jeg kan ikke skjønne annet enn at NN også hadde det bra sammen med meg da.

Akkurat når det snudde kan jeg ikke sette fingeren på, men fakta er ihvert fall at NN på et tidspunkt gikk over til å drikke hjemmebrent og derfra gikk det bare nedover. Han fikk tilbake den der ubehagelige måten å latterliggjøre alt jeg gjorde og sa, han overhørte meg når jeg snakket til han og det så ut som han nøt det når han så at jeg ble tydelig usikker. Han begynte å snakke om at han heller skulle dratt ut på byen og møtt noen andre damer, og at han ikke skjønte hvorfor han endte opp med meg kveld etter kveld. Jeg prøvde å si at det var jo han som hadde invitert meg dit, men han ble bare mer og mer irritert. Han ropte at jeg trengte jo faen meg ikke å komme løpende som ei kåt bikkje hver gang han ropte heller, når jeg visste at han prøvde å holde seg unna meg. Jeg ba om unnskyldning for at jeg hadde kommet, men sa at jeg trodde han mente det når han sa at han likte å være sammen med meg.

På dette tidspunktet var NN blitt full, endel fullere enn meg, og det var både uvant og ubehagelig. Jeg kjente ikke reaksjonsmåten hans igjen, han var uforutsigbar og skiftet fort holdning til meg. Men når det smalt så hadde han vært tilnærmet blid lenge, og jeg skjønte derfor lite av hva som skjedde før det var for sent. Vi satt i sofaen og kysset, først rolig og ømt, og så ble han mer aktiv og brå i bevegelsene. Jeg trodde først han bare var kåt, så når han la seg over meg i sofaen så trodde jeg han hadde tenkt å ha sex med meg. Kyssingen stoppet imidlertid, og han plasserte kneet hardt mot underlivet mitt. Jeg ba han slutte, for det gjorde vondt, og jeg trodde vel egentlig at han bare tullet. Men han dyttet det bare hardere mot meg, og satte seg opp på knær. Så tok han armen min, og begynte å vri den så hardt at jeg var redd han kom til å knekke den rett av. Jeg ropte til han at han måtte slutte, men han ga seg ikke, og så begynte han å slå meg mot overkroppen. Han kløp meg i puppene så jeg fikk store røde merker, og begynte å vri brystvortene mine helt til jeg hylte av smerte. Han flirte hele tiden mens han holdt på og spurte om jeg ikke tålte litt lekeslossing, og virket overhodet ikke affisert av at jeg hadde skikkelig vondt. Jeg forsøkte å sparke han av meg, men han satt overskrevs over meg, og det var umulig å komme fri. Han fortsatte å klype meg i overkroppen, og fortsatte helt opp til ansiktet.

Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde, han lo jo og hadde det tydelig veldig moro, men dette var jo vondt! Jeg ropte igjen at han måtte slutte, og han freste at jeg skulle holde kjeft før noen hørte meg. Det er det siste som skjedde før han la armen sin på tvers over halsen min og presset på. Jeg ble umiddelbart kvalm og kjente at jeg måtte kaste opp, men det var umulig for han sperret for halsen min og jeg fikk ikke til å trekke pusten. Jeg kjente at det begynte å dunke i hodet og bak øynene, og det pulserte noe voldsomt i halsen min. Han løftet seg litt opp og jeg trodde han endelig hadde kommet til seg selv, men før jeg rakk å svelge unna og si noe så skiftet han tak og grep om halsen min med begge hendene. Jeg kjente en enda mer intens dunking i hodet og det kom en surklende lyd fra munnen min, og det er det siste jeg husker før det ble svart.

Jeg aner ikke hvor lang tid det gikk før jeg våknet, dette skjedde sent på kvelden og det var fremdeles mørkt ute når jeg våknet, men da lå NN sovende i motsatt ende av sofaen. Han siklet og så ut som noen hadde slengt han ned i sofaen og gått, så jeg skjønte at han sikkert hadde fått blackout og sovnet midt i noe. Det svei i halsen min og jeg hadde typisk skallebank, men ellers følte jeg meg overraskende ok. Jeg var mer bekymret for hvordan det gikk med NN, han hadde jo drukket så mye og virket nå å sove utrolig tungt. Jeg dro han opp i en mer behagelig stilling, og sjekket at han pustet normalt og hadde puls. Han var tydeligvis levende men døddrukken, og jeg begynte å fundere på hvordan jeg skulle snakke med han når han våknet. Det var jo sikkert ubehagelig for han også det som hadde skjedd, han er jo ikke et monster som er slem med vilje. Hvis jeg bare dro og lot han våkne alene så ville han sikkert tro at jeg var sint på han, så jeg bestemte meg for å bli. Jeg regnet imidlertid med at han kom til å være i skikkelig dårlig form når han våknet dagen etter, så jeg bestemte meg for å ordne til litt mat og drikke til han i tilfelle han våknet opp. I leiligheten var det lite å diske opp med, men Deli de Luca er heldigvis alltid åpent. Jeg var skeptisk til å dra fra han når han var så full, men jeg la han i stabilt sideleie med puter som støtte, og dro og kjøpte pizza, cookies og brus til han.

Da jeg kom tilbake lå han fremdeles og sov i nøyaktig samme stilling, så jeg plasserte maten og drikken på bordet foran han og gikk selv og la meg i sengen hans. Jeg sovnet ikke så fort som jeg hadde trodd, jeg var redd for at han skulle våkne og fremdeles ha sinne å ta ut på meg, og i tillegg var jeg usikker på hvordan jeg skulle snakke til han dagen etter. Så alvorlig som dette hadde jo volden aldri vært før, og jeg visste ikke hvordan jeg best skulle møte han. Det viktigste for meg var at han ikke skulle føle at jeg ikke likte han lenger, jeg skjønte jo godt at han ikke mente noe med det og at det var jeg som sikkert hadde vært irriterende. Til slutt sovnet jeg, med mobilen i hånden slik at jeg kunne ringe om hjelp dersom han skulle være enda sintere når han våknet.

Morgenen etter våknet jeg av romstering ute på stua, men jeg turte ikke å gå ut før jeg hadde planlagt hva jeg skulle si til han. Så langt kom jeg imidlertid ikke, før han plutselig kom busende inn på soverommet. «Oi, er du her? Jeg var sikker på at du hadde dratt. Jeg skulle jo rekke å skifte på senga før du la deg oppi der. Jeg pulte ei annen dame for et par dager siden og tenkte du ikke ville ligge i restene av det. Jaja, du tåler vel det.» Så gikk han ut igjen, og lukket døra. Jeg spratt opp av senga, akutt kvalm etter opplysningene om at han 1. Hadde pult noen andre for bare et par dager siden og 2. Jeg hadde sovet oppi restene av samleiet deres. Jeg bestemte meg egentlig der og da for at jeg bare skulle dra, og begynte å kle på meg. Jeg orket ikke å bry meg om følelsene til denne idioten nå, så jeg skulle bare trampe gjennom stua og stikke ut.

Da jeg kom ut i stua satt han imidlertid i sofaen og så ut som en bortkommen liten hund. Han sa ingenting, men det var tydelig at han følte seg skikkelig dum. Jeg sa heller ingenting, gikk bare og fant frem skoene mine og begynte å ta dem på meg. Han så bare dumt på meg, så sier han: «Du, hva var det egentlig som skjedde i går kveld? Jeg husker bare bruddstykker, men jeg håper det ikke var så ille som jeg kanskje tror det var?». Og jeg sa kort at jo, det var det faktisk. Da sier han: «Oi, shit. Og så sov du over her etterpå? Det er første gangen jeg har opplevd at ei dame ikke bare stikker av når jeg har drukket for mye heimert og klikka».
Og dumme, dumme meg tar ikke dette som verdens aller største røde flagg. Her står det en fyr og innrømmer ikke bare at han har jult deg opp, men han forteller også at han har gjort det mot flere andre damer tidligere. Og hva gjør jeg? Joda, jeg tar det som en gylden mulighet til å fremheve hvor spesielle akkurat vi to er for hverandre: «Ja, der ser du. De andre damene var ikke glade nok i deg, det skjønner du vel. Jeg elsker deg høyest av alle, så jeg holder ut med det her.»
Og vips, så hadde NN fått den bekreftelsen han trengte på at han skulle få lov til å holde på sånn som det her fremover. Han kom imot meg, kysset meg på panna, holdt rundt meg og så tenkte jeg at alt var bra igjen.

 

Han påpekte selv at han aldri en eneste gang har slått meg med knyttnevene, og dermed kunne det heller ikke regnes som vold. Det vi hadde var ifølge han et lidenskapelig forhold, med høye topper og dype daler. Men når det var bra så var det ingen som hadde det bedre enn oss, Når NN var blid kunne han si at vi var gutte- og jenteversjonen av samme person, og dermed ble det også så intenst når vi var sammen. I mine ører er «intenst» et positivt ladet ord, så jeg følte meg helt spesiell for han når han omtalte forholdet vårt på denne måten. Og han hadde jo helt rett i at når det var bra så var det så sinnsykt fantastisk!

Jeg husker en gang vi hadde avtalt allerede tidlig på dagen at jeg skulle komme på kvelden. Jeg begynte å forberede meg allerede når jeg sto opp, hele kroppen skulle se perfekt ut, sminken skulle være 10/10 og håret måtte være akkurat sånn som han likte det. Jeg hørte på musikk mens jeg gjorde meg klar, og drakk et par glass vin. Det hadde nettopp vært Valentines day, og uten å overdrive hadde jeg sittet våken til kl 5 på morgenen for å bake og pynte noen aldeles perfekte hjertekjeks til han i den anledning. Nå skulle jeg troppe opp og se helt perfekt ut, og i tillegg til å være denne sexbomben så skulle jeg også imponere med noen små kunstverk av noen småkjeks. Skulle jeg få han til å falle for meg helt på ordentlig, så måtte jeg jo vise hvor allsidig jeg kunne være.

Da jeg satte meg på bussen med vin og kjeks i posen, mens jeg visste at jeg så helt perfekt ut og at han satt og ventet på meg, så følte jeg meg så intenst lykkelig! Jeg husker at jeg så refleksjonen min i vinduet og tenkte at jeg skulle ønske at verden kunne stanse i akkurat det øyeblikket, for bedre enn dette gikk det ikke an å ha det. Jeg har aldri noensinne møtt et menneske som har fått meg til å elske livet mitt på denne måten, og jeg tror aldri jeg skal klare å få hodet mitt til å skjønne at han var BÅDE denne personen som kompletterte livet mitt og den som terroriserte meg.

Hjertekjeksene ble imidlertid perler for svin. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet, ros fra NN var ikke akkurat hverdagskost, men jeg forventet ihvert fall ikke dette. Han nektet først å tro på at jeg hadde laget dem og ikke kjøpt dem, for de var alt for fine til at jeg kunne ha lagd dem. Jeg måtte lete frem oppskriften og bilder jeg hadde tatt mens jeg lagde dem for å overbevise han om at jeg hadde lagt dem selv. Han godtok det til slutt under sterk tvil, men så smakte han på dem og sa at de smakte dritt. Smak er subjektivt, så jeg kunne jo ikke nekte for det.

 

Etter en stund begynte jeg å lure på om jeg holdt på å gå fra vettet, eller om jeg hadde noen utro tjenere i vennegjengen min. NN hadde nemlig en helt unik evne til å alltid vite hva jeg gjorde og hvem jeg var sammen med. Sa jeg at jeg var med X når jeg egentlig var med Y, så fikk jeg alltid beskjed om at jeg ikke trengte å lyve, fordi han allerede visste at jeg var med Y. Når jeg spurte hvordan han kunne vite det, så sa han at han alltid hadde kontroll over alt jeg gjorde til enhver tid, så jeg kunne like gjerne være ærlig med en gang. Men han lo mens han sa dette, så jeg tok det først ikke så alvorlig, selv om jeg ble veldig usikker på hvordan han egentlig kunne vite dette. De eneste jeg snakket helt åpent med var jo mine nærmeste venner, og de hadde aldri engang møtt NN. Kunne det virkelig stemme at de dreiv og forsynte han med info om meg, og hvorfor skulle de i tilfelle gjøre det?

NN kunne si at han «visste» ting om meg som rett og slett ikke stemte, og påsto da at han hadde blitt kontaktet av medlemmer av min familie som hadde sagt det. Jeg kunne ikke fatte hvorfor noen jeg kjenner skulle ha løyet om meg til NN, og ble litt slutt mistenksom mot alt og alle rundt meg. Jeg spurte flere i familien min om de hadde snakket med NN og alle benektet det, men noe av det han sa var jo ting jeg faktisk hadde snakket med dem om, så jeg visste ikke hva jeg skulle tro på.

 

Enda merkeligere ble det når det flere ganger på rad skjedde at NN ringte og vekte meg midt på natta, og ville at jeg skulle komme. Han ba meg si fra like før jeg skulle gå hjemmefra, så jeg brukte å sende han en melding idet jeg begynte å kle på meg yttertøy. Da jeg endelig hadde kommet meg til han, så var det ingen som åpnet døra når jeg ringte på. Det var jo merkelig siden jeg hadde gitt beskjed om at jeg kom, og han svarte heller ikke på telefonen. Noen minutter senere kom han løpende, helt andpusten, med en kikkert i hendene. Jeg spurte han hvor han hadde vært, og han hadde bare måttet «sjekke noe». Dumme meg tenkte først at jeg hadde involvert meg med en pervo som driver og kikker inn vinduene til folk på natta, ikke et sekund slo det meg at det kunne ha noe med meg å gjøre. NN var jo nøye med å fortelle meg mange, mange ganger hver dag hvor lite interessert han var i meg, så det gikk en stund før jeg begynte å mistenke at han faktisk spionerte på meg. Hvorfor i all verden skulle han gjøre det, liksom?

Men jeg satte han på en test ei natt. Som vanlig vekte han meg på natta, jeg ordnet meg og sendte ei melding om at jeg skulle gå. Men jeg gikk ikke med en gang, istedet ventet jeg noen minutter før jeg gikk, og så gikk jeg den vanlige ruten dit og det samme skjedde igjen. Jeg kom til en låst dør og ingen som svarte, og noen minutter senere kom han løpende med kikkerten sin og låste oss inn. Da vi kom inn unnskyldte jeg meg for at jeg hadde brukt litt ekstra tid, men sa at det var fordi jeg hadde møtt noen kjentfolk på veien som jeg ble stående og snakke med. «Nei, det gjorde du jo ikke» var svaret jeg fikk. Nettopp. NN visste jo at jeg ikke hadde møtt noen, for han hadde fulgt etter meg hele veien. Men hvorfor? Hva foregikk i det hodet der?

Først nå i ettertid skjønner jeg hvorfor han visste alt om hvor og med hvem jeg var hele tiden også. Han hadde selvfølgelig logget seg inn på Facebook-kontoen min, og leste stadig meldingene jeg sendte med venner og familie. Jeg husker nå at det er flere ganger hvor han har vært «morsom» og skiftet profilbilde hos meg og lignende, men da gikk jeg inn og skiftet passord etterpå. Men det hjelper lite når han bruker Chrome, og alle passord lagres. Han har hatt full tilgang på alle samtaler jeg har hatt på Facebook, så jeg har ikke hatt noe privatliv overhodet gjennom disse årene. Det slo meg faktisk ikke at det kunne være en mulighet engang, at det finnes folk som gjør sånt. Han selv var alltid pålogget Facebook når jeg var hos han, og kunne helt åpenlyst ha ørten samtaler gående med forskjellige damer, men aldri en eneste gang falt det meg inn å gå inn og lese meldingene som lå rett foran øynene på meg. I mine svakere øyeblikk tenker jeg at det er jo ikke rart at NN foraktet meg, når han stadig hadde tilgang på mine private tanker som jeg delte med mine nære venner.

 

Vennene mine møtte aldri NN, ihvert fall ikke de fleste. Allikevel visste han alt om dem, noe jeg jo nå skjønner er fordi han har lest meldingene vi skrev til hverandre på Facebook. Det var noe galt med alle. Noen var for stygge og feite, noen var homo og dermed pr definisjon ekle, noen var psykisk syke, og fellesnevneren var at alle var dårligere mennesker enn NN.
På et tidspunkt hadde jeg flere nære mannlige venner, og dette ble ikke sett på med blide øyne. Jeg har ingen personlighet som kan gjøre at folk vil omgås meg, dermed mente NN at alle egentlig bare var ute etter å ha sex med meg. Jeg forklarte at de enten var homo eller så hadde vi rent platoniske vennskap, men det nektet han å høre på. Ikke at NN nektet meg å ha sex med andre. Nei, det var jeg tvert imot oppfordret til, for da hadde han grunn til å kalle meg hore, felleshøl og alle de andre karakteristikkene, pluss at jeg ikke kunne gå rundt og tro at vi var kjærester om jeg lå med andre. Det var spesielt en kompis han var helt overbevist om at ville ha sex med meg, uansett hvor mye jeg nektet for det. Kompisen min syntes ikke NN hørtes ut som en real fyr og ville ikke omgås han, men jeg overtalte han til å bli med meg til NN en gang sånn at «de begge skulle få se at den andre var en bra fyr». Oy vey.

Jeg og NN hadde drukket en stund når kompisen min kom, mens han var edru. Jeg reagerte umiddelbart på at NN, som inntil da hadde sittet helt klint inntil og klådd på meg, plutselig markerte veldig avstand til meg og himlet med øynene til meg når jeg nærmet meg han. Dette ble veldig ubehagelig, det var jo MIN kompis som var på besøk, og da ble det veldig rart at NN skulle markere at han liksom ikke bryr seg om meg i det hele tatt. Jeg ble regelrett flau over NN, som snakket til kompisen min som om de liksom var allierte i å mislike meg, og skulle ha det til at jeg var ei innpåsliten dame som ikke hadde noe å tilby. Jeg så at kompisen min også ble mer og mer utilpass, og det hele endte med at kompisen tok meg til side da NN gikk på do og spurte meg om det var sånn som det her det brukte å være til vanlig? Så jeg ikke at NN gjorde narr av meg hele tiden, og både med det han sa og kroppspråket sitt formidlet at han ikke likte meg? Jeg bekreftet at jeg så det samme, men at det ikke er sånn han er på ordentlig, og at han bare tøffet seg. Kompisen min sa at han syntes dette ble så ubehagelig å være vitne til, at han rett og slett ikke orket å være der, og dro.


Ved et annet tilfelle var en slektning med meg hjem dit. Akkurat det samme skjedde igjen. NN oppførte seg igjen som om han og slektningen min hadde en slags allianse hvor jeg var den felles fienden, og vitsene på min bekostning haglet. Slektningen min er en narkoman som følger hvem det nå er som tilbyr han drikke og dop, så når NN kunne forsyne han med ubegrensede mengder alkohol og hasj så ble de to gode svirrekompiser. Det var helt utrolig merkelig, jeg og slektningen min har god kontakt og masse intern humor, men NN brøt rett inn og forsøkte å «stjele» slektningen min fra meg. Kvelden kulminerte i at NN fikk besøket til å tømme et glass vann i ansiktet mitt når jeg sov, og dermed følte han at han hadde vunnet over meg. Han hadde jo fått slektningen min, en av mine egne, til å være slem med meg, og det lot han meg aldri glemme igjen. Han holdt på å le seg fillete den kvelden, og jeg tror ikke han den dag i dag skjønner hvorfor det er en helt vanvittig ting å finne på å lure en fjern narkis med på. Slektningen min stakkars, skjønte ikke der og da hvorfor jeg ble så lei meg, men nå som han vet hele bakteppet så blir det en helt annen historie.

Min historie, del 2

NN var veldig opptatt av å påpeke hvor mye mer attraktiv enn meg han er. Han omtalte seg selv som minst en 9-er, og mente at han ville bli en 10-er om han trente litt mer. Jeg var et stykke under middels, 3 eller noen ganger 4 om han av en eller annen grunn likte meg spesielt godt den dagen. Det mente jeg jo selv også, så der og da så jeg ingenting galt i at han påpekte det. Det opplevdes allikevel vanskelig at han ikke ville gå utendørs med meg, fordi det så så dumt ut om en som han viste seg sammen med en som meg. Det var alltid jeg som dro og handlet for oss, han sendte med meg handleliste og fikk meg til å løpe ærend for han, men han kunne ikke bli med selv fordi det ble for flaut om noen så oss.
Jeg var helt inne i denne tankegangen selv, så når han gang på gang påpekte at jeg ikke hadde noe å syte for når han var ufin, og at jeg bare burde være takknemlig for at han orket å ha sex med meg, så var jeg jo egentlig enig. Sånne som han omgås ikke sånne som meg, sånn er det jo bare. På denne tiden kunne jeg til og med tenke på dette som en kjærlighetserklæring fra NN sin side. Han var klar over at folk syntes jeg var påfallende stygg i forhold til han, og ved å la være å vise seg sammen med meg, så skjermet han meg for opplevelsen av å få stygge blikk og kommentarer fra folk om de så oss sammen. For en vanvittig omtenksom mann!

Så skjedde det en gang at vi begge skulle forlate leiligheten samtidig. Jeg skulle treffe noen venner på en restaurant, og han skulle dra og kjøpe hasj. Jeg gikk ut ifra at han ville vente med å dra ut til jeg var ute av syne, men istedet kledde han på seg sammen med meg og vi gikk ut døra sammen. Og ikke nok med det, men han tok hånden min og vi gikk nedover gata hånd i hånd! Jeg trodde jeg skulle svime av; det brant inne i både hode og hjerte og jeg kjente pulsen dunke i den klamme hånden han holdt i sin. Kunne det virkelig være mulig at NN ikke bare lot seg bli sett med meg, men hånd i hånd i tillegg?? Riktignok var det kveld og mørkt ute, men vi var i hans nabolag og muligheten for å gå på kjente av han var jo absolutt tilstede. Det var som om NN leste tankene mine, for sekunder senere sier han: «Jeg slipper deg om jeg møter noen jeg kjenner, så du får nyte det så lenge du kan.» Det spilte ingen rolle for meg, bare at han i hele tatt tenkte tanken på å ta hånden min fikk det til å svimle for meg, og fra det øyeblikket var jeg overbevist om at han også var glad i meg, innerst inne.

Dessuten sa han noen ganger at om ting hadde sett annerledes ut, så hadde han behandlet meg som en prinsesse. Han VILLE behandle meg som en prinsesse, men det gikk jo ikke når jeg var den jeg var. Om vi bare hadde møtt hverandre før jeg fikk barn, og jeg var penere, tynnere, smartere, hvitere, friskere, sunnere, høyere utdannet og ikke hadde de vennene og familien og den bakgrunnen og de interessene og holdningene jeg hadde, så kunne vi vært et perfekt par. Innimellom fikk jeg beskjed om at jeg på mange måter var drømmedama hans, med unntak av det nevnte. Noen ganger var jeg til og med ganske pen, men det var utelukkende når jeg var så knekt av å bli skjelt ut at jeg holdt på å få mentalt sammenbrudd rett der i leiligheten hans. Da mente han ikke det han hadde sagt, og syntes egentlig at jeg var ganske ok. Ikke bra nok til å omgås offentlig riktignok, men ikke den verste han hadde pult heller. Det var mer enn godt nok for meg, og når han sa det så hørtes det i mitt hode ut som om han sa at han elsket meg.

 

Det var mye frem og tilbake med meg og NN. Det var han som hadde regien, og sa han at det var slutt, ja da var det slutt. Ihvert fall helt til han ville ha meg tilbake neste gang. En av de første gangene han «gjorde det slutt» så var jeg fremdeles ikke klar over at det bare var noe han sa uten å mene det, så jeg var knust og så for meg en fremtid uten NN. Jeg var dermed et enkelt bytte når jeg var ute på byen og det kom bort en relativt kjekk fyr som gjerne ville ha meg med hjem. Jeg skjønte fort at denne fyren er en av vennene til NN, men han ønsket jo tydeligvis å ha meg med hjem på tross av at jeg var «dama til NN», som han sa, så jeg tenkte at jeg ikke gjorde noe galt. Jeg ble med han hjem og vi hadde sex, men jeg var jo fremdeles på knærne etter NN og kompisen ble tydelig fornærma når jeg ikke klarte å slutte å snakke om han.

Det ble med den ene kvelden, og det gikk ikke mange ukene før jeg ble beordret tilbake til NN. Da var NN tydeligvis informert om hva jeg hadde gjort, og skjellsordene ble kastet rundt. Jeg var en hore, fitte, ludder, felleshøl. Ja, dere skjønner tegninga. Denne episoden ble tatt opp med jevne mellomrom de neste årene. Det virket nesten som om hvis NN ikke hadde noe annet å være sint på meg for, så tok han opp dette sånn at han hadde en grunn til å få meg til å krympe meg. Den neste episoden jeg skal fortelle om er så vond at jeg skriver den omtrent med lukkede øyne, for dette er så fælt at jeg nesten ikke orker å leve med å vite at det skjedde.

Vi hadde avtalt at jeg skulle komme på besøk til NN en kveld, helt som vanlig. Jeg ringte på som vanlig, han åpnet som vanlig, men mot normalt så hadde han besøk av flere denne kvelden. Det var denne kompisen, og jeg kunne omtrent kjenne blodet fryse til is i årene mine, for jeg skjønte at dette ikke kom til å ende bra. NN kunne klikke bare av å tenke på meg sammen med denne kompisen, så hvorfor i helsike hadde han nå arrangert det sånn at vi begge skulle være hjemme til han samtidig? Jeg prøvde å oppføre meg helt normalt, men holdt så stor avstand som mulig til dem begge to egentlig. De oppholdt seg på stua, så jeg var så mye jeg kunne på soverommet for å røyke og sende meldinger med venner. Når jeg var på stua så passet jeg på å sitte helt oppi NN, mens jeg holdt så stor avstand som mulig til kompisen. NN virket overhodet ikke sjalu, tvert imot kommenterte han høylytt at det var så komisk å se oss sammen, gitt historikken vår. Jeg syntes det var alt annet enn artig, og håpet veldig på at kompisen skulle dra snart. Han viste imidlertid lite tegn til det, det ble drukket med begge hender og vi ble vel alle tre ganske brisen etterhvert.

Jeg satt i samme sofa som NN, mens kompisen satt i den andre sofaen, men hver gang NN reiste seg så tok kompisen plassen hans. Jeg flyttet meg da til den andre sofaen, men kompisen kom etter og en stund kjentes det ut som om vi holdt på med verdens kjipeste runde stolleken. NN la tydelig merke til det og hvor ukomfortabel jeg ble, men flirte bare av det. Etter hvert begynte kompisen også å stryke meg på låret og på ryggen når han satt ved siden av meg, og ved et tilfelle skjøv han hånden ned langs ryggen min og nedi buksa. NN så alt uten å reagere, og da var det nok for meg. Jeg reiste meg opp og sa at jeg gikk og la meg, og så gikk jeg inn på soverommet.

Jeg kledde av meg og slo av lyset, og siden jeg hadde drukket endel så sovnet jeg umiddelbart. Etter uvisst hvor lenge hører jeg at det er noen som har kommet inn på rommet og begynner å kle av seg. Det er beksvart med rullegardinen nede og lyset av, men jeg tar det jo da som en selvfølge at det er NN som kommer for å legge seg. Jeg er skikkelig trøtt og han vet godt at jeg ikke orker å gjøre noe med mindre jeg er helt våken, så jeg tar det for gitt at det ikke blir noe sex nå. Jeg legger meg med ryggen til når den varme kroppen kommer krypende inntil meg, og tror allerede jeg har sovnet igjen når jeg kjenner at han stryker meg over hoftene. Jeg hvisker at jeg ikke orker å gjøre noe nå, men at jeg skal vekke han i morgen tidlig. Han kysser meg i nakken, og fortsetter strykingen. Jeg tenker at å strykes til jeg sovner er jo greit det, men så begynner hånden å gli under trusa og han beføler rumpa mi. Jeg tenker at dette synes jeg er litt i overkant om vi ikke skal ha sex, men jeg snur meg over på ryggen for å kysse han og sjekke om han er edru nok til at jeg kanskje gidder å gjøre noe allikevel.

Da legger han umiddelbart hånden på underlivet mitt, og jeg kjenner at noe er feil. Jeg skal kysse han, og oppdager da at det overhodet ikke er NN som beføler meg, men den ekle kompisen hans. Jeg hyler ut og river bort hånden hans, men den er tilbake like fort og han holder meg i et fast grep. Jeg freser og spør han hva i helvete han driver med, og da sier han at han har fått lov av NN. Jeg roper: «Er du gal?! Ha deg vekk, for faen!» Han hysjer på meg og gjentar at det er greit for han har fått lov av NN, og prøver å kysse meg igjen. Jeg forsøker å vri meg unna, og han presser igjen fingrene opp i underlivet mitt. Jeg roper alt jeg kan etter NN, og tenker at nå kommer han forbanna kompisen til å få rundjuling, rett og slett.

NN kommer nonchalant inn og lurer på hva det er. Jeg sier at kompisen prøver å ha sex med meg, og at han faen meg må ta og kaste han ut. NN gliser kvalmt og sier at det gjør da vel ingenting det? Jeg har jo hatt sex med kompisen før, så da kan jeg vel like gjerne gjøre det en gang til? Så lukker han døra igjen og går ut. Jeg er i sjokk, og sjokket blir ikke mindre når kompisen igjen kysser meg og presser meg hardt ned i madrassen mens han har fingrene opp i underlivet mitt. Jeg får på en eller måte dyttet han av meg, og løper inn på stua. Jeg brøler til NN at de faen meg er syke i hodet begge to, og at om han vil fortsette å ha meg så får han hive ut kompisen fort som faen! NN flirer og kompisen kommer også flirende ut av soverommet i bare boxeren, mens jeg går inn på soverommet og kler på meg i en helvetes fart. De to mannfolka synes tydeligvis dette er kjempeartig, og enda artigere er det når jeg blir så sint og redd og fortvila at tårene spruter mens jeg kjefter og gråter om hverandre. Jeg får pakka det viktigste opp i veska mi, og så drar jeg med håret rett til værs og klærne på halv tolv. Jeg hylgriner hele veien hjem, og tenker at dette var faen meg dråpen. Men det var det jo ikke. Helga etter ringte NN meg igjen, og jeg sto parat på døra hans en liten time senere.

 

En annen gang beordret han meg til å vise meg naken for en annen kompis. Jeg syntes det var så rart, for NN syntes jo at jeg var tjukk og stygg, men akkurat denne kvelden ville han at kompisen skulle få se hvordan jeg så ut på ordentlig. Så det som skjedde var at kompisen overnattet på sofaen, mens jeg og NN lå i senga og pratet litt før han gikk ut på stua og satte seg til å røyke hasj med kompisen sin. Så kommer han tilbake på soverommet og sier at han har lovt kompisen at han skal få se meg naken, så han vil at jeg skal gå gjennom stua og ut på kjøkkenet og hente et glass vann til han, før jeg kommer tilbake. Dette sier kanskje mye om hvor ute og kjøre jeg var psykisk i denne perioden, men jeg tenkte faktisk at «Ok, dette blir pyton for meg, men siden NN ønsker det så betyr det at han er stolt av meg. Han er jo glad i meg!» Så jeg gjorde det.

Kompisen satt der med verdens ekleste glis, mens jeg gikk splitter naken forbi han og inn på kjøkkenet. Etter meg kommer NN som kommenterer meg mens jeg går: «Hun er litt smådvask, men hun har født 3 unger så jeg synes ikke hun er så verst. Rumpa og puppene er jo fine, er du ikke enig? Litt mer trening, så blir det bra.» De to fortsetter å snakke detaljert om hva som er stygt og fint på kroppen min, mens jeg tar med meg vannglasset på soverommet og begynner å grine. Jeg legger meg under dyna, og etter ei lita stund kommer NN etter og skal liksom trøste meg med å si at kompisen syntes at jeg var fin. Han begynner å klå på meg og det blir etterhvert tydelig at han vil ha sex, og jeg sier at da får han i det minste lukke døra til stua, så ikke kompisen sitter og får med seg alle lydene. Men det er uaktuelt, jeg skjønner etterhvert at NN og kompisen har blitt enige om at han skal få høre på oss når vi har sex, så jeg gidder ikke å protestere og blir bare med på det som skjer. Sexen er høyst forglemmelig, og jeg legger meg til å sove med en gang etterpå.

Når jeg våkner utpå natta ligger fremdeles NN innerst mot veggen og jeg mer mot midten av senga, men i tillegg ligger kompisen fullt påkledd helt ytterst på senga. De to andre sover, så jeg gidder ikke å lage noe bråk, og pakker bare dyna tettere rundt meg og sovner igjen. Neste gang jeg våkner er det av at NN beføler puppene mine, og kysser meg i nakken. Kompisen sover, og jeg hvisker at vi kan jo ikke gjøre noe når det ligger en fyr 10 cm unna meg, men NN overhører protestene mine. Han hvisker at enten gjør vi det nå, eller så bråker han så kompisen våkner og får med seg at vi har sex, så jeg blir med på å gjøre det helt stille med kompisen så nærme at jeg kjenner han liggende ved siden av meg hele tiden. Det er ekkelt og kvalmende, men jeg føler ikke at jeg har noe valg heller.

Jeg sovner igjen og neste gang jeg våkner har NN stått opp, mens kompisen sitter rett ved siden av meg og røyker, mens han nistirrer på puppene mine som stikker ut fra dyna. «Er det min tur nå eller?» gliser han. Han har jo allerede sett meg naken, så jeg reiser meg opp og samler sammen klærne, før jeg rett og slett kler på meg og drar uten å si et ord. NN er på badet og får ikke med seg hva som skjer, men episoden blir ikke nevnt med et ord senere heller.

 

 

Valentines day 2016 skulle bli en fin dag. Det var søndag og jeg hadde barnefri, og jeg våknet av en melding fra NN som ville at jeg skulle komme til han. I tillegg til å være Valentines day så var det morsdag, så jeg hadde avtalt å møte ungene hjemme til mamma og feire med dem. Vi avtalte istedet at jeg skulle komme til NN etter selskapet, så når jeg troppet opp hos han i 19-tiden så hadde jeg med både Valentines-gave i form av noen hjertesjokolader, og kakerester.

Dette var en sånn kjempekoselig kveld igjen. Siden han helst ville møtes tidlig på dagen og det allerede var kveld før jeg kom, så var han tydeligvis så overklar for meg at vi hadde sex nesten før jeg hadde kommet inn døra. Han var uvanlig kosete og søt, og det var en av de kveldene hvor jeg virkelig fikk følelsen av at nå var vi et par helt på ordentlig. Jeg husker at vi snakket om den kommende sommeren, og at NN på et tidspunkt sa at «Da skal jeg ta deg med og...». Hva det var han skulle ha meg med på husker jeg ikke, jeg husker bare at jeg fløy ti meter over bakken bare fordi han tydeligvis hadde meg med i tankene sine om fremtiden.

Vi lagde mat sammen og så film. Bare et par uker tidligere hadde jeg vært på avrusning og jeg gikk på tabletter som dempet alkoholsuget, så jeg drakk ikke så mye lengre. Jeg hadde ikke med meg noe drikke, men NN hadde en flaske rødvin og noe mørkt øl. Jeg hater egentlig begge deler, men av to onder så valgte jeg rødvin. Vi ble begge brisne, og jeg merket at NN ble mer og mer irritert på meg. Jeg skjønte ikke hvorfor, det hadde jo vært så koselig hele kvelden. Han fikk den der sedvanlige måten å være på, hvor han først begynner å «plukke» på meg og småklype meg, og så vrir på armene mine til jeg begynner å hyle. I tillegg snakket han om ting som han visste at jeg ble lei meg av, så jeg skjønte ganske fort at han var ute etter en reaksjon. Det var helt typisk, han skulle ha meg til å gråte og da startet han alltid med å gjøre ting som var moderat vonde kombinert med å si sårende ting til meg.

Denne gangen skulle han på død og liv fortelle meg om ei dame han hadde pult i dusjen, og hvor deilig det var. Jeg orket ikke å krangle, så jeg ble bare stille istedet, og latet som om jeg ikke brydde meg. Da fortsatte han bare, og fortalte at egentlig hadde han tenkt å møte ei annen kvelden før, men når det gikk i vasken så fikk han tid til å møte meg, trøstepremien. Jeg fikk til slutt nok av disse forsøkene på å få meg til å grine, så jeg ba han holde kjeft. Da kom han helt opp i ansiktet på meg og freste at jeg kunne bare prøve meg på å si det igjen, så fikk jeg se hva som skjedde. Det var lite latter igjen i ansiktet hans nå, og han var svart i øynene, så jeg skjønte at han mente det.

Han fortsatte å snakke om andre damer, men jeg lukket ørene og fokuserte på det som skjedde på TV-en. En eller annen episode av Seinfeld som vi begge har sett tusen ganger, men alt var bedre enn å høre på det gnålet hans. Jeg satt med beina oppunder meg i sofaen, og hadde vinglasset mitt plassert på en krakk ved siden av sofaen. Han snakker høyere og høyere for å provosere meg, og på et punkt får jeg ikke lenger med meg hva som skjer på TV fordi han snakker så mye, så jeg sier hold kjeft igjen, før jeg snur meg for å plukke opp glasset mitt. Jeg innser umiddelbart hva det er jeg har sagt, og jeg rekker knapt å tenke meg om før jeg kjenner hendene hans lugge til i håret mitt. Han tar tak i håret i bakhodet mitt med begge hendene, og rykker meg så hardt tilbake at jeg helt mister balansen. Så fortsetter han å slenge hodet mitt frem og tilbake sikkert 6-7 ganger, før han avslutter med å slenge hodet mitt hardt i kanten på sofaen.

Det er helt ufattelig vondt i bakhodet der han holdt meg fast, og jeg tror først han har revet av meg alt håret. Jeg kjenner etter og håret er fremdeles der, men hele hodet verker og det kjennes ut som han fremdeles holder fast i meg. Det gjør han imidlertid ikke, han sitter ved siden av meg i sofaen og puster tungt ut og inn, mens jeg dekker til ansiktet med hendene og gråter stille. Jeg klarer ikke helt å skjønne hva som har skjedd, dette MÅ jo være vold selv om han ikke slo meg med knyttnevene vel? Men hvorfor? Nå gikk jo alt bra, de siste ukene har alt vært så fint og det var absolutt ingen grunn til at han skulle begynne sånn igjen. Han kan holde meg fast og klype og sånn ja, men det her er jo i en helt annen liga. Det kan jo ikke stemme, har jeg blitt gal og sitter og innbiller meg ting? Men nei, hodet mitt dunker og det er liten tvil om hva som har skjedd.

NN blir sittende et par minutter, så går han inn på badet. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, tårene svir i øynene og jeg klarer ikke å tenke. Han kan jo ikke ha ment å gjøre det her, det er jo ingen som skader folk sånn som det her med vilje? Jeg går formålsløst rundt i leiligheten, og aner ikke hva jeg skal gjøre. NN er fremdeles på badet og det kommer ikke en lyd derfra. Skal jeg bare dra? Det kan jeg jo ikke gjøre, selv om NN har gjort dette og selv om det var med vilje, så er jeg jo glad i han. Om jeg drar så tror han at jeg ikke er glad i han lengre, og jeg vil ikke at han skal føle at han har gjort noe galt. Han advarte meg jo på forhånd om at jeg ikke skulle si hold kjeft igjen, og det må jo være fordi han helst ikke ville skade meg. Ville han det, så hadde han jo ikke advart meg på forhånd. Nei, dette måtte jeg bare ta på meg skylda for, for en ber ikke folk en er glad i om å holde kjeft. Dessuten visste jeg at han bare ønsket en reaksjon fra meg, at jeg skulle begynne å gråte. Hvorfor kunne jeg ikke bare begynne å grine, istedet for å skulle være så tøff?

NN kom ut fra badet igjen, helt grå i ansiktet. Han sa ingenting, romsterte bare litt rundt i leiligheten og så like rådvill ut som meg. Etter en trykkende stillhet i noen minutter så spurte han meg om vi skulle gå og legge oss, og det gjorde vi. Det ble ikke noe sex når vi la oss, ikke et kyss engang, vi la oss bare med ryggen vendt mot hverandre og sovnet. Det vil si, jeg lå våken lenge før jeg sovnet, og det er godt mulig at NN også gjorde det, men ingen av oss sa noe ihvert fall. Jeg sovnet utpå morgenen, og når vi våknet så tenkte jeg at det ville lette litt på stemningen om vi hadde sex. Det er den rareste sexen jeg har hatt, NN så trist ut hele tiden og jeg hadde så vondt i hodet at jeg knapt orket å røre på meg. Vi kledde på oss i stillhet etterpå. NN skulle på jobb og kjørte meg hjem på veien. NN spurte meg en gang i bilen hvorfor jeg var så stille. Jeg sa som sant var at jeg hadde vondt i hodet, og fikk til svar at nå fikk jeg søren meg slutte og klage, for så ille kunne det umulig være. Han hadde jo knapt rørt meg. Mer ble det ikke sagt på den bilturen.

Jeg ble bare kvalmere og kvalmere utover dagen. Jeg spydde flere ganger, og bakhodet mitt verket. Jeg turte ikke å oppsøke lege, for jeg var redd for at de skulle presse meg til å fortelle meg hvem som hadde gjort det og anmelde. Jeg diskuterte saken i en lukket Facebook-gruppe, og fikk støtte på at jeg burde dra til legen. Jeg dro på legevakten, og selv om de oppfordret meg til å anmelde, så gjorde jeg ikke det. Det ble utført CT, og diagnosen jeg fikk var hjernerystelse. Bakhodet mitt var opphovnet og jeg hadde blodutredelser i hodebunnen. Mens jeg satt der på legevakten så sendte jeg en melding til NN og fortalte at jeg hadde hjernerystelse, og at han burde tro på meg når jeg sa at det gjorde vondt. Svaret jeg fikk var: «Whoops... jaja, husk det neste gang du tror du kan sitte og være frekk i kjeften til meg da.»

Jeg var livredd for at dette var slutten, kanskje fikk NN så dårlig samvittighet at han ikke ville være mer med meg? Jeg var derfor på han fra første stund, allerede dagen etter sendte jeg han meldinger og prøvde å være så normal som mulig. Vi avtalte å møtes noen dager senere, og da hadde jeg med en gave til han. Stemningen var fremdeles trykket, men det tok ikke så lang tid før vi var tilbake til normalt. Jeg var jo så redd for at NN skulle føle at jeg ikke var glad i han lengre, så jeg var helt besatt av å vise han at jeg fremdeles forgudet han. Han fortsatte å være alt for hardhendt med meg, og en av favorittunnskyldningene til NN var at han bare "lekesloss" med meg. Han kunne ta tak i meg bakfra når jeg gikk forbi han, og ta kveletak på meg med arma rundt halsen min. Jeg fikk panikk og prøvde å slå meg løs, mens tårene sprutet. Når han endelig slapp meg flirte han høyt og sa at det var jo bare på kødd. Det var det stort sett hver gang han var hardhendt med meg. En gang ble jeg dyttet ned en trapp "bare for artig", og jeg fikk jo ikke lov til å bli lei meg når han bare køddet. Det får være måte på hvor lite man skal tåle, liksom. Blåmerkene som ble igjen var det imidlertid lite lekent over.


Etter dette fortsatte de neste ukene i samme tralten som før, noen ganger var han koselig, noen ganger avviste han meg fordi han skulle «ut med en kompis» (les: hadde damebesøk) og noen ganger var jeg så rasende forbanna på han at jeg skjelte han ut. Dette siste var noe helt nytt, jeg hadde jo aldri vært sint på han jeg, og i hvert fall ikke uten god grunn. Men jeg kjente ikke igjen meg selv lengre, og en dag sendte til og med JEG en melding til HAN og sa at nå kan vi godt bare drite i å møtes mer, for jeg gidder ikke å dele deg med andre damer. Vel, jeg fikk jo snart nok svaret på hvorfor jeg var så tøff i trynet.

Venninna mi mistenkte at hun var gravid, og jeg hadde et par graviditetstester liggende, så jeg sa at hun måtte gjerne bruke dem og få avklart det her. Hun kom hjem til meg og tok en test som var negativ. Hun gidda ikke å ta den siste testen, men siden jeg hadde hatt litt tullete mens i det siste så mente hun at jeg kunne ta den. Jeg skjønte ikke helt vitsen, jeg hadde riktignok litt uregelmessig mens, men nå var jeg i hvert fall nettopp ferdig med en runde. Men jeg tok testen, og holdt på å deise i bakken da den var positiv. Nå falt jo alle brikkene på plass. Jeg har vært gravid mange ganger før, og det symptomet som aldri slår feil er at jeg blir rasende forbanna på alt og alle. Jeg visste jo at dette barnet var NN sitt, og like sikkert visste jeg at denne fyren aldri kom til å ta ansvar for et barn. I hvert fall ikke når det var mitt, med 50 % mine defekte gener. Jeg bestemte meg der og da for at jeg ikke skulle møte NN igjen før jeg hadde bestemt meg for hva jeg skulle gjøre. Jeg er helt med på fars medbestemmelsesrett og alt det der, men han kom aldri til å bli en del av livet til dette barnet uansett, så jeg følte oppriktig at dette var mitt valg og mitt valg alene.

NN sendte meg meldinger i dagene som kom og ville møtes, og jeg faket sykdom og det jeg kunne komme på for å slippe unna. Samtidig hadde jeg stadige blødninger, så jeg gikk ut ifra at jeg kom til å spontanabortere, og da ville jeg ihvert fall ikke informere han når jeg ikke engang visste om det kom til å bli et barn. Jeg gikk til fastlegen og tok blodprøver annenhver dag for å se om HCG-nivået økte som normalt, og det gjorde det på tross av stadige blødninger. En uke etter positiv test svarte jeg derfor ja da han ville møtes. Jeg visste at vi kom til å ha sex og var redd for å fremprovosere en spontanabort, men siden HCG-nivået økte normalt så følte jeg meg relativt trygg. I veska pakket jeg en graviditetstest, for jeg hadde tenkt å fortelle han om graviditeten mens jeg var der. Jeg ble jo alltid anklaget for å lyve, og gikk ut ifra at det også ville skje denne gangen, dermed tok jeg med en test som jeg kunne ta foran han.

Da jeg kom dit så drakk NN som vanlig, men jeg takket nei til en øl selv. NN trodde fremdeles at jeg gikk på tabletter for å minste alkoholsuget, så det var nok ikke slik at han mistenkte noe, men jeg så at han fikk et litt merkelig drag over ansiktet da jeg også avsto fra å ta en røyk sammen med han. Kvelden forløp helt rolig, uten noe ekstraordinært. Det eneste ekstraordinære måtte i tilfelle være at jeg forsøkte å avverge de mest seksuelt ladede kjærtegnene, jeg ville nemlig aller helst at vi ikke hadde sex, sånn i tilfelle det skulle fremprovosere en spontanabort. Utpå natta var det ikke lengre mulig å holde igjen, NN ville ha sex og jeg ville jo også gjerne være intim med det mennesket jeg elsket høyest i hele verden. Hvor farlig kunne det være, liksom? Veldig farlig, viste det seg.


Etter en stund fikk jeg ganske vondt i magen, og ba NN ta en pause. Jeg vet ikke hvem av oss som var mest sjokkerte da senga så ut som en scene fra skrekkfilmen Carrie, jeg tuller ikke når jeg sier at det var blod OVERALT. NN hoppet himmelhøyt og ropte ut hva i helsike det her skulle forestille?! Jeg begynte å grine, og sprang inn på badet, mens blodet rant ned mellom beina på meg. Han fulgte etter meg i dusjen og vi fikk vasket av oss det verste, mens jeg grein og han fremdeles ville ha en forklaring på hva faen det her var?! Jeg fikk hikstet frem at jeg er, eller var, gravid, men at nå har vi sikkert ødelagt alt. Han trodde jeg tullet, men da han skjønte at jeg mente det så fikk jeg beskjed om at den ungen faen meg burde være blødd ut nå, for han skulle faen ikke ha noe unge med meg.

Han gikk ut av dusjen mens jeg ble igjen og vasket meg, og mens han gikk inn på stua begynte jeg å blø store klumper. Jeg trodde jeg skulle svime av, og idet jeg stikker hånda mellom lårene og det renner ut noe som ser ut som komplette fosterrester så svikter beina under meg. Jeg klarer så vidt å rope på NN, som kommer inn og hjelper meg å vaske bort det verste, før han støtter meg ut av dusjen. Jeg griner ustanselig, mens han tørker meg med et håndkle. Han går for å finne badekåpen sin som jeg får låne, og lager et provisorisk bind av toalettpapir og drar på meg ei truse.

Vi går og legger oss på sofaen sammen, og han lurer på om jeg er seriøs? Hadde jeg virkelig tenkt å få en unge med han? Jeg sier som sant er at jeg aldri hadde planlagt det her, men at nå når jeg ble gravid så klarte jeg ikke tanken på å ta abort, så jeg hadde egentlig tenkt å beholde ungen ja. Men nå ble det jo ikke sånn sier jeg, og stemmen min brister før jeg hikstegriner på en veldig lite stilig måte. NN sier at det her var den eneste gode løsningen, og at jeg bare burde være glad for at det gikk sånn. En sånn som han kunne aldri hatt barn med noen som meg, barnet er jo allerede ødelagt av mine gener og jeg skulle bare være klar over at han aldri hadde klart å bli glad i noen som stammer fra meg. Han sa det bare ut av omtanke sa han. En gang kommer han jo til å få barn med noen han bryr seg om og da kommer han til å bli glad i det barnet, så tenk hvor vondt det hadde vært for meg og den løsungen min å sitte og se på det, når han ikke bryr seg om oss? Hans barn fortjente en bedre mor enn meg, med mine gener kom ungen til å bli både fysisk og psykisk tilbakestående, og jeg måtte jo skjønne at jeg ikke fortjente å ta meg av hans barn. Hadde det vært hvem som helst andre han gjorde gravid så skulle han stilt opp, men et avkom med meg orket han ikke å vedkjenne seg. Nei, dette var den eneste gode løsningen, så dette burde jeg være overlykkelig for. Det var i hvert fall han, så han tok seg en øl til for å feire.

Dessuten hadde jeg lovt han at jeg skulle ta abort dersom jeg ble gravid, og om jeg brøt det løftet nå så var jeg en forræder. Og det er helt riktig. Da vi flere år tidligere diskuterte hva vi skulle gjøre dersom jeg var så uheldig å bli gravid, så var vi begge skjønt enige om at den eneste løsningen var å ta abort. Jeg hadde tre unger fra før og ønsket meg ikke flere, så det var ikke noe å tenke over engang. Men på det tidspunktet vi hadde denne praten var det kun en teoretisk mulighet, og knapt nok det. Jeg hadde aldri tatt abort før, men så ikke for meg at jeg kom til å ha noe problem med å gjennomføre en dersom jeg ble uønsket gravid. Moralsk kunne jeg absolutt forsvare det, så lenge jeg visste at jeg hadde forsøkt å forhindre graviditeten etter beste evne. Noe helt annet er det å mene det samme når du står oppi situasjonen med begge beina, og det faktisk er en høyst reell baby det gjelder. Selv om det på det tidspunktet  i manges øyne var en celleklump det var snakk om, så føltes det for meg som om jeg ble bedt om å ta livet av min egen baby. Dette var en reaksjon jeg aldri hadde ventet av meg selv, og jeg hadde aldri bevisst lovet noe sånt om jeg ikke hadde noen intensjoner om å holde det, men når graviditeten først var et faktum så klarte jeg ikke legge bort den tanken. Dette var umulig for NN å fatte, en avtale er jo en avtale. Og jeg kunne ikke fatte det selv heller, hva det var jeg vurderte å gjøre mot mannen som jeg var så utrolig glad i, men for en gang skyld var jeg nødt til å følge mine egne følelser selv om de var på kollisjonskurs med hans ønsker. Det kommer jeg aldri til å tilgi meg selv for, like lite som han kommer til å gjøre det.

Jeg gikk og la meg. Mens jeg lå der i senga fikk jeg rielignende smerter, og det kom enda flere klumper ut. Jeg tørket bort det jeg klarte, men jeg kjente at jeg ikke kom til å klare å stå på beina med det første, så jeg ble bare liggende. Mens jeg lå der alene så jeg for meg hvordan livet kunne blitt om vi fikk dette barnet og NN hadde vært en far som tok ansvar, og jeg begynte å grine igjen. Jeg skjønte jo at det var umulig for han å være glad i et barn som stammet fra meg, men jeg kunne ikke tenke noe annet enn at det var urettferdig for barnet som var helt uskyldig. Så begynte jeg å tenke på det han sa om at han ville bli glad i et barn han får med noen andre en dag, og da brast det helt for meg. Jeg var klar over at jeg ikke er verdt like mye som andre mennesker, men ungen min ville jo være 50 % NN og da måtte han vel klare å se at h*n er verdt noe på tross av genene mine?

NN hørte griningen min, og kom inn på rommet. «Går det bra eller? Hører jo vrælingen din helt ut på stua». Jeg sa som sant er at jeg hadde veldig vondt, men at det gikk greit. Han la seg ved siden av meg en stund, men da hadde jeg så vondt at jeg ikke klarte å late som ingenting og tårene bare rant. «Fy faen, jeg får helt vondt av å se på deg, så dette gidder jeg ikke» fikk jeg beskjed om, og så gikk han igjen. Der og da tenkte jeg igjen at dette betyr jo at han er glad i meg, han får jo vondt av å se på meg. Da kan jeg godt ligge her og lide litt i stillhet, det hjelper jo ingen om jeg ligger og brøler ut hvor vondt jeg har.

Blodet fortsatte å renne, og han kom inn etter en liten stund. Jeg trodde det var for å trøste, men istedet lurte han på om jeg fortsatt blødde, for hvis ikke ville han ha sex. Jeg sa at jeg trodde det ble vanskelig nå, for jeg fossblødde og hadde veldig vondt. Da ville han at jeg skulle suge han, det var vel ikke i kjeften jeg hadde vondt heller. Jeg sa igjen at jeg har veldig vondt, så jeg ville ikke gjøre det da, men om han ventet litt så kanskje jeg kunne gjøre det når de verste krampene var ferdige. Da sa han at om jeg ikke engang kunne suge han så var det liten vits i at jeg var her, og så slengte han igjen døra. Jeg kjente selv også at det her var det liten vits i, så jeg bestemte meg for å dra. Jeg gikk ut ifra at jeg hadde spontanabortert, og med måten han reagerte på så tenkte jeg at jeg kanskje endelig hadde fått den dytten jeg trengte til å komme meg ut av det her. Så jeg kledde på meg og sa kort at jeg foretrekker å være alene når jeg har vondt, så jeg drar. Han protesterte ikke, han reiste jeg ikke fra sofaen for å gi meg et kyss engang, så jeg dro.

 

Jeg fortsatte å ta HCG-prøver, og de fortsatte å øke som normalt. NN sendte meg meldinger daglig med spørsmål om jeg hadde «fått ut alt» og jeg svarte litt unnvikende. Jeg var jo bestemt på å ikke ha noe mer med han å gjøre, enten det var en spontanabort eller ikke. Blødningene kom og gikk, og jeg var vel egentlig fremdeles sikker på at dette var en litt merkelig spontanabort. Imidlertid klarte jeg ikke å slå meg til ro med det, så jeg oppsøkte en privat ultralyd-klinikk en uke etter den store blødningen hjemme hos NN.

Til min store overraskelse viste ultralyden et levende foster med bankende hjerte, og i det øyeblikket hvor jeg kjente hvor lettet og glad jeg var, så skjønte jeg at abort var overhodet ikke et alternativ her. Like sikkert visste jeg at NN aldri ville akseptere at jeg beholdt ungen, så jeg sa ikke noe til han. Jeg hadde allerede før dette fått time på sykehuset for abort uken etter dersom jeg ikke hadde spontanabortert, men da jeg bestilte denne timen var det jo utelukkende fordi NN ønsket det. Nå kjente jeg at jeg var motivert for å klare det alene, så skulle bruke helgen på å tenke gjennom det hele før jeg møtte til aborttimen. Jeg ble mer usikker i løpet av helgen, alt NN hadde sagt om hvor udugelig og dum jeg er har satt spor, og jeg visste ikke om jeg kom til å klare det når far kom til å være helt fraværende.

Jeg møtte dermed til aborttimen mandag uten å ha bestemt meg for noe som helst, og fikk snakke med en sykepleier. Hun begynte å snakke om hvordan en medisinsk abort foregår, og avsluttet med å spørre om dette er et valg jeg er helt sikker på? Da begynte jeg å grine, for det var det jo absolutt ikke. Jeg var sikker på hva far ville, men hva jeg ville visste jeg ikke. Eller jo, jeg ville ha et barn som hadde to foreldre som var glad i det, men sånn ble det jo ikke uansett. Det ble ihvert fall ingen abort den dagen.

 

Jeg hadde ikke snakket med NN siden uka før, men nå sendte han igjen en melding og lurte på om jeg var ferdig med å få ut alt? Jeg hadde nesten glemt hele fyren. Han var ikke lenger en del av avgjørelsen min, så jeg var bare fokusert på meg og babyen min. Jeg svarte som sant var at jeg ikke kom til å ta abort, og at jeg ikke forventet noe fra han. Omtrent der trodde jeg det kom til å ende, men det gjorde det selvfølgelig ikke. Det rant inn meldinger hvor han vekslet mellom å kjefte, bønnfalle, true og smiske meg til å abortere ungen, og all dritten han har sagt om meg de siste årene ble komprimert ned til noen helt vilt sårende meldinger. Jeg husker jeg tenkte at nå spiller det ingen rolle hva som skjer videre i livet mitt, det er umulig for meg å noen gang bli glad igjen etter å ha blitt så grundig knust av ordene hans. Jeg holdt imidlertid på mitt, om noe var jeg nå mer sikker på at jeg skulle ta denne avgjørelsen helt uten fars innblanding, for han var en ikke-person i livene til meg og babyen.

Meldingene smalt frem og tilbake i over en time, det var ikke måte på hvor ond, dum, stygg, egiostisk og råtten jeg var. Sånne som han deler ikke genene sine med sånne som meg, så han anså det som at jeg hadde stjålet DNA-et hans. Han skulle ta fra meg omsorgen for barnet og adoptere det bort, han skulle melde meg til barnevernet, han skulle anmelde slektningen min for narkotika, han skulle oppsøke faren min på sykehuset og fortelle han om graviditeten slik at han døde av sjokket, han kom med noen dårlige skjulte trusler om at "katter kan fort forsvinne" (at katten jeg vokste opp med allerede hadde vært død i to år på det tidspunktet hadde han visst glemt). Ingenting var off-limits. Men så skjedde det som skulle snu tilværelsene våre på hodet.

NN sendte meg et bilde av meg, sovende naken i hans seng. Med bildet følger en melding hvor det står at han har flere sånne bilder, og at han kommer til å publisere dem på nettet dersom jeg ikke tar abort. Jeg skriker, hyler, vræler. Hva faen er det her?! Hva er det han har gjort? Når? Hvordan? Hvorfor?? Det kommer flere meldinger, han sier at han har flere bilder og videoer av meg, videoer hvor han putter ting oppi underlivet mitt imens jeg sover. Han kommer til å legge ut materialet på nettet, og da forsvinner det aldri. Er det mulig at dette er mannen jeg elsker så høyt? Jeg skjønner ingenting, han kan da ikke ha gjort det her? Vi var jo glade i hverandre, hvorfor skulle han ha gjort det?? Jeg ringer til broren min, til venninna mi, til mora mi. Jeg hylgriner i telefonen, noen må få meg ut av dette marerittet nå! Selv etter dette presterer han å skrive at vi må møtes og snakke om situasjonen ansikt til ansikt. Jeg skjønner selvfølgelig at han har tenkt å møte meg for å jule meg opp til jeg spontanaborterer, og blånekter.

Istedet ringer jeg til politiet, som vil at jeg kommer og anmelder. Jeg blir kjørt ned på stasjonen, og må fortelle om forholdet vårt. Om det skjeve maktforholdet, om den (jeg da fremdeles tenker på som) bagatellmessige volden, om babyen vi venter som far ikke vil ha, og om noen bilder og videoer som visstnok eksisterer og som jeg aldri har hørt om før nå. Politiet spør om jeg har noe bevis på volden jeg har blitt utsatt for, og det har jeg jo etter som jeg bare litt over en måned før hadde vært på legevakten og fått påvist hjernerystelse. Jeg anmeldte derfor både truslene om bildene og hjernerystelsen han ga meg.

NN ble pågrepet umiddelbart og satt i varetekt, og på mobilen hans fant de ytterligere 6 nakenbilder av meg. Alle bildene var av meg liggende i sengen hans, sovende og naken. Det veldig spesielle er at bildene ble tatt etter at jeg ved en anledning begynte å blø under samleie. På bildene hvor jeg ligger uten å bli berørt så ser du blod på lakenet, men ingenting på meg, for jeg vasket meg jo før jeg la meg etter sexen. Han har imidlertid fjernet håndkleet jeg lå halvveis oppå, så det ser ut som jeg har lagt meg til å sove rett oppå en blodflekk. På noen andre bilder så sprer NN kjønnsleppene mine slik at du ser blodet som da enda ikke har rent ut skikkelig, slik at bildene får et helt ekstra grotesk element.

Jeg klarer ikke for alt i verden å skjønne HVORFOR disse bildene ble tatt?! Jeg sov, jeg blødde, det finnes absolutt ingenting sexy med de bildene. Hvorfor i himmelens navn var dette noe NN følte behov for å gjøre? I ettertid når jeg ble gravid så viste de seg jo å være ypperlig som pressmiddel, men bildene ble tatt før jeg ble gravid og mens vi fremdeles var gode venner, så jeg kan bare ikke fatte og begripe grunnen. Var det for å ha noen bilder hvor jeg var helt ekstraordinært udelikat? Han hadde jo sånn grep om meg at om han hadde spurt meg om han kunne få ta noen nakenbilder av meg, så hadde jeg jo aldri i verden sagt nei. Men da ville jeg selvfølgelig vært våken og ikke hatt mensen, for faen.

Jeg vet jo at han har fortalt kompisene sine inngående om hvor ekkel og stygg jeg er, var dette for å bevise det i bildeform? Hvem har han vist dem til? Og hva med videoene og bildene han påsto at han hadde av at han puttet ting oppi meg? Hvor var de? Han fortalte politiet at de aldri eksisterte og at han bare løy til meg om dem, men jeg synes i så fall at det er en merkelig ting å lyve på seg. Jeg kommer aldri til å klare å slå meg til ro med at dette er det eneste materialet som eksisterer av meg, og at han ikke har publisert noe. Han påsto først i retten at bildene var flere år gamle. Når det ble avslørt at de var tatt bare noen uker før jeg ble gravid, så påsto han at han blandet dem sammen med noen bilder vi tok for lenge siden. Hva skal det bety, har han også tatt bilder av meg tidligere?
Jeg har ligget naken i senga til en mann som betydde alt for meg, og så har han drevet på sånn her med meg mens jeg lå der helt forsvarsløs. Dagen etter sto vi opp som ingenting hadde skjedd, og ikke en eneste gang har jeg mistenkt at han har tuklet med meg mens jeg sov. Hva er det egentlig som har skjedd med meg mens jeg var der? Jeg kommer aldri til å få svar, men jeg klarer ikke å la det ligge heller. Forklaringen han kom med i retten henger ikke på greip i det hele tatt, og jeg vil bare vite HVORFOR? Hva har jeg gjort han, som kan forsvare disse handlingene?

Etter anmeldelsen fikk NN besøksforbud og jeg fikk utlevert voldsalarm. Jeg hørte ingenting fra han før over et år senere, da han plutselig kontaktet min mor. Han trodde tydeligvis at han ved å kontakte henne istedet for meg omgikk besøksforbudet. I meldingen skrev han at i hans verden var det bare en ting å gjøre med sånne som meg, og det var å skyte dem sånn som de gjorde med forrædere under krigen. Jeg knakk helt sammen. Her hadde det gått over ett år uten kontakt, babyen vår var allerede over ett halvt år gammel og jeg trodde jeg omsider kunne starte på livet mitt uten å ha han hengende over meg. Alle rundt meg hadde sagt at nå hadde det gått så lang tid siden jeg hadde hørt noe fra han, så nå måtte jeg da klare å slappe av og slå meg til ro med at jeg var kvitt han. Han hadde jo gjort det klart at han ikke ville ha noe med meg og babyen vår å gjøre. Men jeg kjenner han, jeg vet at han sitter og girer seg mer og mer opp på hevntanker fordi jeg til slutt anmeldte han, og dette viste jo bare at jeg gjorde rett i å fremdeles frykte han.
Jeg anmeldte også dette forholdet, og måtte begynne i akuttbehandling hos psykolog. Jeg var livredd, sov nesten aldri og buret meg inne i leiligheten. Jeg hadde mareritt om at han skulle ta babyen min mens vi sov, og klarte ikke å slippe henne av syne. Da graviditeten ble kjent truet han med at han skulle "få babyen ut av verden", og nå ble jeg redd for at han mente dette bokstavelig. Jeg har nå måttet gi fra meg voldsalarmen, men jeg håper virkelig at han skal få et nytt besøksforbud når han slipper ut av fengsel, for jeg føler meg ikke en tøddel mer trygg i dag enn den dagen jeg anmeldte. NN er ikke en som glemmer og går videre, så jeg kommer til å måtte betale for det at jeg beholdt denne babyen og for at jeg anmeldte han, med tryggheten min for resten av livet.

 

En annen ting som kom frem rettsaken og som knakk meg fullstendig er en helt vill løgnhistorie han og en av mine tidligere venninner har kokt ihop. Jeg har diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, og på et kurs for slike som meg på DPS i 2014 ble jeg kjent med Z. Hun er mildt sagt spesiell, men det er vel mange med denne diagnosen, så det skal jeg ikke holde mot henne. Jeg brukte denne gruppen som støtte i det vanskelige forholdet med NN, så alle der var godt klar over at jeg var i et skadelig forhold.

Sommeren 2015 ser jeg plutselig at Z har blitt venn med NN på Facebook. Jeg får umiddelbart piggene ute, da alle kvinner NN er venn med på Facebook er kvinner han har sex med, ifølge han selv. Selv har jeg ikke fått æren av å være vennen hans på Facebook i løpet av disse årene, for han vil ikke at folk skal se at vi kjenner hverandre. Jeg kontakter derfor Z og spør hva dette skal bety, og vi møtes på en bar for å snakke om dette. Jeg konfronterer også NN via melding, som reagerer med vilt sinne på at jeg prøver å «kontrollere han» og sier at han aldri vil møte meg igjen.

Z forteller meg at hun jobber med moren til NN, og at de ikke har en slik relasjon som jeg tror overhodet. Jeg tror ikke på dette til å begynne med, og sier til Z at dersom hun stjeler NN fra meg så kommer jeg til å ta livet av meg og at det da vil være hennes feil. Dette var selvsagt ufint og unødvendig hardt sagt av meg, men jeg var utrolig langt nede, og at det skulle få Z til å legge meg for hat for all fremtid kunne ikke falle meg inn. Særlig ikke da jeg fikk forklart at det hele bunnet i en misforståelse, og ba om unnskyldning for reaksjonen min. Etter en stund lar jeg meg roe når hun forteller at hun ikke skal røre NN, men jeg er utrolig lei meg fordi NN sier at han aldri vil møte meg igjen og formidler også dette til Z. Hun sier at hun skjønner at han er viktig for meg, og at hun kan forsøke å snakke med han for meg, og forklare misforståelsen. Vi skiltes som venner og allerede neste dag sendte vi meldinger med hverandre igjen, som om ingenting hadde skjedd.

Etter dette har jeg og NN et opphold på fire måneder før vi møtes igjen. I denne perioden kontakter Z meg innimellom for å høre hvordan det går, og jeg forteller åpent hvor tungt det er for meg å ikke treffe NN lengre, i tillegg til at vi som vanlig småprater om løst og fast. Etter noe tid ser jeg igjen at Z og NN har blitt venner på Facebook, og som sist spør jeg henne hva i all verden dette skal bety. Også denne gangen fastholder hun at de kun kjenner hverandre via hans mor, og da er det vel greit å være venner på Facebook også. Jeg sier ikke noe mer på dette, og begynner etterhvert igjen å møte NN med ujevne mellomrom. I løpet av disse månedene nevnte NN aldri Z til meg, og Z nevnte aldri NN utenom når jeg trengte noen å snakke med om det vanskelige forholdet vårt, så jeg hadde ingen grunn til å tro at de i det hele tatt hadde noen form for kontakt. Jeg hadde selvfølgelig aldri betrodd meg til Z dersom jeg visste hva de dreiv på med bak ryggen min.

Først i mellomjulen 2015 begynner jeg å treffe NN minst ukentlig igjen, og fra da av virker alt så mye bedre. Med unntak av ukene etter at vi møtte hverandre for første gang, så er dette den desidert beste perioden vi har hatt sammen. Det var ihvert fall det jeg trodde. I ettertid vet jeg at overgrepene han utsatte meg for og foreviget på bilder mens jeg sov, skjedde i denne perioden.
Jeg har stor tro på at vi kan bli et skikkelig par denne gangen, for alt virker rosenrødt og han fremstår oppriktig interessert i å være sammen med meg så mye som mulig. NN forteller meg plutselig at Z har fortalt han og moren hans at jeg er fullstendig sinnsyk. Ifølge Z hadde jeg truet med å drepe både Z og NN den kvelden vi møttes på bar, og jeg er rett og slett livsfarlig. Moren til NN har aldri møtt meg, og reagerer naturlig nok med å tro på kollegaen sin, og har dermed advart NN mot å ha kontakt med meg.
Jeg kan ikke for mitt bare liv skjønne hvorfor Z skulle lyve om noe sånt, vi hadde jo hatt god kontakt selv etter den lille episoden da jeg trodde at hun var ute etter NN, så jeg konkluderte med at det måtte være fordi hun er en dramaqueen som elsker å være i fokus og skape intriger. Jeg konfronterte henne ikke med at jeg visste at hun hadde løyet om meg, for jeg tenkte at det måtte være utrolig flaut for henne å bli tatt med buksene nede, og jeg ønsket henne ikke noe vondt. I mine øyne var hun en stakkarslig middelaldrende dame som tørstet etter oppmerksomhet, men tross alt harmløs og langt ifra noen trussel, tenkte jeg. Det faktum at hun var hans mors kollega og min venninne, og dessuten langt eldre enn meg og NN, gjorde at jeg ikke kunne forestille meg at noen av dem skulle være interessert i den andre. Jeg forklarte NN hvordan det hele hang sammen og at dama rett og slett har store mentale problemer, samt et oppmerksomhetsbehov langt utover det vanlige. Mer i dybden enn dette gikk jeg ikke, for jeg var lite interessert i å bruke tiden jeg hadde med NN til å prate om Z. Jeg oppfattet at vi kjapt fikk en felles forståelse av at alt hun sa bare var tull og vi lo litt av de absurde påstandene hennes, før jeg og NN endelig hadde noen gode og bekymringsfrie uker sammen.

 

Så skjedde den tidligere omtalte voldshendelsen Valentines day 2016, og Z er da et av medlemmene i Facebook-gruppen som leser innlegget hvor jeg ber om hjelp etter å ha blitt jult opp av en fyr. Z kontakter meg og spør om jeg trenger hjelp til å komme meg til sykehuset, noe jeg avslår fordi jeg allerede er på vei. Vi prater imidlertid endel senere på kvelden, hvor jeg forteller mer om hva som har skjedd og får trøst av henne. Hun spør meg aldri om det var NN som skadet meg, så da forteller jeg det heller ikke utover å si at det var "en jeg holder på med". På dette tidspunktet trodde jeg jo fremdeles at den eneste rollen hun hadde i NN sitt liv var at hun jobbet med hans mor, så det var unaturlig å skulle fortelle henne hvordan han egentlig er.

Så fortsetter livene våre, jeg finner som sagt ut at jeg er gravid noen uker senere, så må jeg anmelde NN og noen uker etter det igjen blir jeg kontaktet av Z. Hun lurer på hvordan det går, og hun virker påfallende lite overrasket når jeg forteller at jeg er gravid. I ettertid skjønner jeg at hun allerede var klar over dette, og var sendt ut på oppdrag fra NN for å få meg til å ta abort, men der og da slo det meg ikke i det hele tatt. Hun virker avmålt når jeg forteller om graviditeten, helt til jeg svarer bekreftende på at det er NN som er faren. Da er det ikke måte på hvilken dårlig ide det ville vært for meg å beholde barnet, ja det ville vært en katastrofe både for meg, NN og barnet, og dette kom jeg aldri til å takle. Jeg tenkte med en gang at her er det noe som ikke stemmer, for samme hvor uplanlagt en graviditet er så snakker man ikke til nygravide venninner på den måten, men jeg slo det fra meg.

Siden snakket jeg ikke med Z på noen uker, og plutselig oppdager jeg at hun har blokkert meg i alle sosiale medier. Hun er imidlertid NN sin største fan og kommenterer og liker alt han legger ut, så i ettertid ser jeg at jeg burde ha skjønt at de to har et forhold. Det var og er fremdeles ganske utrolig å tro på; hun er en høyt utdannet alenemor som pusher 50, og han er en arbeidsledig kvinnemishandler som tilbringer dagene med å spille Playstation i hasjrus. Men jo, jeg har jo etterhvert skjønt at sånn er det. Og jeg har omsider skjønt hvordan også.

 

Jeg tok kontakt med Z sommeren 2017, og spurte hvorfor hun plutselig kuttet kontakten med meg da jeg ble gravid. Jeg så jo tross alt på henne som en venn, og kunne ikke fatte hvordan hun plutselig kunne kutte ut meg, samtidig som hun støttet overgriperen min. På det tidspunktet trodde jeg fremdeles at Z og NN bare var venner, eller dvs: at hun var venn med hans mor, og at det var derfor hun var på «hans» side. Hun kunne da fortelle at NN hadde sagt at jeg har utlevert henne til han, og hun kunne ikke ha en venn som meg, som hun ikke kan stole på. Jeg og NN har snakket om Z én eneste gang, og denne "utleveringen" har jo aldri skjedd utover at jeg da omtalte henne med den folkelige sekkebetegnelsen "sprø" og at vi fniste litt av hennes enorme oppmerksomhetsbehov. Flere detaljer enn det har han aldri fått fra min munn. Jeg satt derfor som et spørsmåltegn, helt til det sank inn: Den jævla Facebook-kontoen, selvfølgelig.

Jeg og Z hadde helt fra starten av hatt dype samtaler og brukt hverandre som moralsk støtte når vi hadde det spesielt tungt, ettersom vi slet med mye av det samme. Ved å lese meldingene våre i all hemmelighet hadde dermed NN allerede før han møtte henne et godt grep om hvem Z var, og kunne med enkelhet legge det frem som at det var jeg som hadde fortalt han alt dette. Kombinér det han leste i meldingene våre med det at jeg fortalte han om vi ble kjent fordi vi har samme diagnose, så skjønner en jo at han allerede fra starten skjønte at hun var enda enklere enn meg å manipulere. Alle som har øyne i hodet skjønner at det ikke var hennes slående skjønnhet som fikk han på kroken, så det som lokket var selvfølgelig at han kunne bruke henne til å bryte meg ned.

Jeg er så naiv at selv etter denne ordvekslingen med Z så skjønte jeg fremdeles ikke at hun og NN hadde et forhold, og forsto derfor ikke hvorfor i all verden de begge to løy til hverandre om meg. Men hvem lurer hvem? Hun løy jo allerede før de hadde begynt å ligge sammen om at jeg hadde truet dem begge på livet, men så løy han i sin tur om at jeg hadde utlevert henne til han? Puh. Det blir komplisert når to så syke mennesker møtes, men uheldigvis for meg så var det jeg som ble stående midt i kryssilden.
Jeg fortalte henne hva NN allerede var dømt for i tingretten og at ankesaken snart skulle opp i lagmannsretten, uten at dette gikk inn på henne i det hele tatt. Derimot var det fryktelig vanskelig for henne å få vite at mine og hennes meldinger til hverandre var lagt frem i retten, ettersom hun visstnok er en så privat person. Det jeg var blitt utsatt for var altså ingenting å henge seg opp i, overgrepet i hennes øyne var at påtalemyndighetene la frem våre fortrolige meldinger for å danne seg et bilde av hva som skjedde den kvelden hvor jeg endte opp med hjernerystelse. Hun ønsket nemlig ikke å være en del av denne saken, men selv ikke dette var nok til at jeg skjønte hvordan det egentlig lå an. Hun har alltid vært helt usedvanlig selvsentrert, så jeg trodde denne reaksjonen også bare var "typisk Z" fordi det for en gang skyld ikke var hun som var i fokus.
Jeg ble bare enda mer forvirret av hele greia, men forsto det som at Z støttet NN pga vennskapet med hans mor, og snakket derfor ikke mer med henne etter denne samtalen.

 

Neste gang jeg hadde noen form for kontakt med Z var i slutten av oktober 2017. NN ble i Sør-Trøndelag tingrett mars 2017 dømt til 6 måneders fengsel for trusler, seksuelt krenkende adferd, seksuell handling uten samtykke og vold mot meg. Han anket denne dommen, og ankesaken var oppe i Frostating lagmannsrett. Her fortsatte NN å lyve, problemet var bare at han glemte at han hadde sagt noe annet både i avhør hos politiet og senere i tingretten. Nå satt vi igjen med tre forskjellige forklaringer, og han ble avkledd av dommerne rimelig kjapt. Han påsto dessuten at han knapt kjente meg. Han hadde så mange damer at han nesten ikke husket hvem jeg var, og han ville anslå at vi kanskje hadde møtt hverandre 40 ganger i løpet av de siste årene. Jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor han forsøkte å legge seg på den linja. Retten fikk jo servert flere tusen meldinger som vi hadde sendt til hverandre i løpet av de siste årene, og de presenterte et ganske annet bilde. 

Z var innkalt som forsvarets eneste vitne. Hun presenterte seg her som NN sin elskerinne, noe hun hadde vært helt siden sommeren 2015. Jeg måtte omtrent plukke opp haken min fra gulvet, for så sjokkert har jeg ikke vært siden min store barndomsforelskelse George Michael sto frem som homo.
Sommeren 2015 var jo nettopp da jeg konfronterte dem med at jeg mistenkte at de hadde et forhold. Det hadde de foreløpig ikke da, men det faktum at jeg var helt tydelig til Z på at jeg var knekt og ville ta livet mitt dersom hun tok NN fra meg, fikk henne ifølge sin egen forklaring til å gjøre akkurat det i løpet av et par hektiske uker. Det er venninna si det, tenker jeg.
Deretter presenterte hun den fullstendig fiktive historien om at jeg hadde truet med å drepe henne og NN den gangen i 2015, og at hun helt siden dette hadde vært livredd meg. Jeg skjønner at hun den gang da trengte noe som kunne dytte dem sammen da hun først traff han og bestemte seg for at han skulle hun ha, og felles skjebne gir jo felles trøst. Å få meg til å fremstå som gal var bare en bonus, for da slapp hun jo meg som konkurrent også. Men å gjenta de samme løgnene under ed i en rettsak over to år senere, det trodde jeg faktisk ikke hun var nedrig nok til å gjøre.
Nå i ettertid skjønner jeg at Z nok har fortalt flere løgner om meg til NN, av varierende alvorlighetsgrad. Dermed er det godt mulig at NN flere ganger oppriktig trodde på det han sa når han anklaget meg for å lyve til han. Han hadde jo blitt fortalt noe helt annet av Z, som visstnok skulle være min venn og dermed burde vite sannheten om meg. Det hele er utrolig forvirrende, og det eneste jeg kan være helt sikker på er ihvert fall at både Z og NN har gått bak ryggen på meg, og at de begge lyver hver gang de åpner munnen.


I retten fastholdt både Z og NN at jeg er farlig og har truet med å drepe dem, sende leiemordere etter dem og endog kaste syre på dem. Dette årsaksforklarte de med min muslimske bakgrunn, dette skulle visstnok være vanlig blant "sånne som meg." Jeg måtte flere ganger under forklaringene deres bite meg i leppa for å ikke begynne å le høyt, og jeg skjønner at Z fikk god bruk for sin livlige forfatter-fantasi da hun kokte sammen denne historien. Det så ut som det var flere av rettens aktører som slet med å holde maska da de begge presenterte dette innøvde narrativet hvor jeg var en slags elskovssyk pakistansk mafiamamma som løp rundt og truet med å kaste syre på livredde norsk/svenske par som dem selv. Dommerne trodde etter utspørringen at Z var kalt inn som vitne av aktoratet, det sier litt om hvor mye vitnemålet hennes skadet NNs sak.

Nøyaktig hvordan forsvaret tenkte at det skulle hjelpe å få min bedragerske eks-venninne / NNs elskerinne til å komme og fortelle hvor slem jeg er og hvor snill han er foran et knippe dommere som er godt trent i å avsløre løgnere, er fortsatt uvisst. Det ble et mageplask av dimensjoner, og det var nesten så det var litt godt å sitte og høre Z fortelle den tydelig innøvde fortellingen om hvordan jeg hadde truet henne og hvor redd hun har vært for meg helt siden 2015. Jeg mistenkte nemlig at noe lignende kunne skje da jeg fikk beskjed om at hun skulle kalles inn som vitne, så jeg hadde fremskaffet alle meldinger oss imellom fra før disse truslene skal ha skjedd og helt frem til hun blokkerte meg da jeg ble gravid. Der var det selvfølgelig ingenting som indikerte at det noensinne har vært noe uvennskap mellom oss, og det kom klart frem at jeg ikke på noe tidspunkt var klar over at de to hadde et forhold. Når hun påsto i retten at hun trodde jeg løy til henne om å ha blitt jult opp for at hun skulle droppe NN, så falt det dermed på sin egen urimelighet. Da NN påførte meg hjernerystelse og jeg fortalte om episoden til Z, så trodde jeg på det tidspunktet fremdeles at hun kun var hans mors kollega, og jeg fortalte henne heller ikke hvem det var som hadde gjort det.


Det er nok sjelden en er vitne til så gjennomskuelige løgner fra et vitne som er under ed, men jeg ble av advokaten min sterkt oppfordret til å ikke anmelde Z for falsk forklaring i retten. Ikke fordi hun var uskyldig, for det var tydelig for alle som var tilstede i retten den dagen at hun løy så det rant av henne, men av menneskelige hensyn fordi hun med stor sannsynlighet selv er utsatt for NN's herjinger. Z fremsto i retten som helt ute av balanse og åpenbart sinnsforvirret, så jeg kan ikke annet enn å synes synd på henne når hun etter all sannsynlighet selv er manipulert og misbrukt av denne drittsekken.

Å se dem begge to tryne i sine egne oppkonstruerte forklaringer hadde egentlig vært belønning nok for meg. NN toppa imidlertid heile driden da han ble dømt til en 2 måneder lengre straff i lagmannsretten, begrunnet i at «han forsøkte i retten å fremstille seg selv som offeret.» Dvs at dommerne så rett igjennom løgnene til han og den ubegripelig ekle elskerinna hans. Karma! Dagene i retten ble egentlig en eneste stor opptur, og det var en lettelse å endelig være i en setting hvor man forholdt seg til bevis, istedet for trynefaktor. Jeg opplever dog at mange fremdeles tror på NNs historie, for de var jo ikke tilstede i retten og så og hørte bevisene som ble lagt frem. Dette kan jeg imidlertid gjøre lite med, og prøver å fokusere på at jeg ble trodd av de som har fagkompetanse og som kjenner hele saken. Noen vil bare ikke forholde seg til sannheten, så lenge det er mer behagelig å tro på løgner.
 

Det her er altså en kort (!) sammenfatning av hvordan livet mitt har vært de siste 6 årene. Det er bittersøtt; på en side er han det aller verste jeg noen gang har blitt utsatt for. Samtidig har jeg nå ei nydelig lita datter som jeg rett og slett ikke ville hatt om det ikke var for han, så jeg kan ikke forbanne den dagen jeg traff han heller. At det er mulig å velge bort den gaven som datteren vår er, kommer jeg aldri til å forstå.
Det verste å leve med nå er uvissheten. Har han rett i at jeg er så verdiløs at det er min feil at han var sånn mot meg? Han fortalte meg jo vet ett tilfelle at han har gjort lignende ting mot andre damer før, men samtidig fastholdt han at han egentlig behandler damer som prinsesser og at problemet med meg er at jeg er umulig å elske. I mine mørkeste stunder ønsker jeg han tilbake, bare for å bevise at jeg kan være en som er verdt noe, sånn at vi kan være sammen uten at han blir nødt til å være slem mot meg. HAN er jo en bra fyr, spør hvem som helst som kjenner han, så det må jo være MEG det er noe grunnleggende galt med. Jeg har aldri hørt om en far som avskriver sitt eget barn kun fordi moren er så forferdelig at han ikke orker tanken på å blande genene sine med hennes, så det må jo bety at jeg er verre enn alle andre kvinner.
Denne usikkerheten regner jeg med at jeg er nødt til å leve med resten av livet, i større eller mindre grad, men jeg håper jeg etterhvert kan begynne å bygge opp litt selvtillit igjen. Hvis ikke er jeg redd for at jeg kan havne i samme type forhold igjen, og det skremmer meg i så stor grad at jeg ikke skjønner hvordan jeg skal kunne stole på noen igjen. Jeg sitter igjen med en PTSD-diagnose som preger meg i de fleste sammenhenger, og jeg har store problemer med å tro på at ikke alle er ute etter meg.
Jeg har et stort behov for å dele det jeg har blitt utsatt for, både for å få det ut av systemet, og for å få bekreftet at det ikke er greit og at det ikke er min feil. Fremdeles går jeg og kverner på dette i timesvis hver dag, og det er bare unntaksvis jeg selv klarer å tro på at jeg ikke fortjente det. Er jeg sliten, lei meg eller trøtt hører jeg konstant stemmen hans fortelle meg at jeg er stygg, jeg er dum, jeg klarer ingenting og jeg fortjener straff for å være sånn som jeg er. Med en gang han dukker opp i tankene mine så får jeg panikk fordi jeg vet at jeg kommer til å begynne å tenke tanker som bare bryter meg ned, og da kommer angsten for fullt. Det er himla vanskelig å leve med, og jeg håper at jeg kan bli tilgitt for at jeg kanskje gnåler om det samme igjen og igjen, lenge etter at folk rundt meg mener at jeg burde kommet meg videre.
Det sies at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Jeg er usikker på om det stemmer. Noen ganger gjør det deg bare jævlig sliten.

Ny avdeling, nye medpasienter. O lykke!

One flew over the cuckoo's nest, indeed. Jeg er fremdeles på akuttavdeling, etter å ha fått grini meg til plass på distriktspsykiatrisk senter. Der har jeg dog ikke plass før i neste uke, så i mellomtiden må jeg vegetere her på akuttavdelingen, sammen med pasienter som strekker seg fra slitne studenter med overaktivt flink-pike syndrom til folk som jeg hadde blitt livredd om jeg hadde måtte omgås uten faglært personale tilstede.

Når en er innlagt på akutten, så er det ingenting som skjer. I-N-G-E-N-T-I-N-G. Ingen behandling, ingen aktiviteter, vi venter bare på å enten bli sendt hjem eller å bli sendt videre. Desto viktigere blir de bittesmå tingene som foregår. Den halvtimes episoden med en serie som du gjerne vil få sett på søndagene, som allikevel går i vasken fordi medpasienten din velger akkurat det tidspunktet til å stå på stua og fortelle høylytt om nøyaktig hvordan og i hvilken rekkefølge vedkommende foretar morgenstellet. Og som personalet ynder å fortelle oss så er stua like mye for alle, så en kan jo ikke jage bort noen heller. Og så klager de over at jeg bruker dagene på å sitte aleine på rommet mitt. Javel, nei.

Men de absolutte høydepunktene er måltidene. Tre brødmåltider + middag. På mandagene blir ukesmenyen grundig gjennomgått, sånn at en kan sikte seg inn på hvilke dager en absolutt må få med seg middagen og hvilke dager en like gjerne kan ta seg et par timer perm. Etter middagen vet jeg at det er 4 timer igjen til kveldsmaten, og den tiden bruker jeg på å tenke ut hva jeg skal ha til kvelds. Dvs, jeg veit at jeg skal ha to brødskiver, men pålegget prøver jeg å variere. I hodet mitt er dette et kjempeproblem, og grunnen til dette skal jeg nå beskrive nærmere:

Jeg har EN smørkniv. Påleggene jeg varierer mellom er kaviar med hvitost / leverpostei og agurk / smør og bringebærsyltetøy / smør og servelat. Jeg kan ikke ha to skiver med BÅDE kaviar med hvitost OG leverpostei og agurk, for tar jeg kaviar først så er jo kniven grisete og kan ikke brukes til leverposteien og vice versa. Det ultimate er dermed en skive med smør og enten bringebærsyltetøy eller servelat først, og så enten kaviar/hvitost eller leverpostei/agurk etterpå, siden det ikke gjør noe om det kommer bittelitt smør i kaviaren eller leverposteien. Alternativt kan jeg ha smør og bringebærsyltetøy/servelat på begge, for da får jeg ikke griseri fra kniven på skive nr. 2. I kveld skulle jeg gjøre noe helt nytt, jeg hadde bestemt meg for å ha leverpostei og agurk på BEGGE skivene. Null stress det, da slipper jeg å tenke på gris på kniven i det hele tatt. Smurte på leverpostei på begge skivene og skulle til å strekke meg etter fatet med grønnsaker, da TidenesVersteMedpasient fant ut at hun må smøre seg matpakke fordi hun trenger mat også senere på kvelden og etter kveldsmaten så får vi ikke servert noe mer. Hun åpner matpakken sin og SCHMOKKER innholdet på hele grønnsaksfatet ned i matboksen sin. Nei, det blir feil å si, for det var igjen to skiver tomat, og de tok hun på brødskivene hun skulle spise der ved bordet. Skjønner dere hva som skjedde her?! Hun tømte hele grønnsaksfatet, og jeg fikk ikke agurken min! Hvem gjør sånt?! Jeg skjønner at vi er på en psykiatrisk avdeling, men det er ingen som er så rablende gale at de tar agurken som jeg har gleda meg til i fire timer! Hadde jeg visst dette så kunne jeg f.eks tatt to skiver med smør og bringebærsyltetøy/servelat, eller en med det og en med kaviar/hvitost. Nei, ikke hvitost, for TidenesNestVersteMedpasient tar ost rett fra ostefatet med fingrene og uten å bruke serveringsgaffelen, så nå slutter jeg å spise ost her.

Litt om TidenesVersteMedpasient:

Jeg har presentert meg for vedkommende et tresifret antall ganger. Ca hver gang jeg kommer inn i rommet spør hun hva jeg heter, hvor lenge jeg har jobbet her, hvor jeg kommer fra og hvor lenge jeg har bodd i Norge. Like mange ganger har jeg presentert meg, sagt at jeg er pasient og at jeg er født og oppvokst i Norge. Nå har vi også en annen pasient her som tilfeldigvis har en hudnyanse ikke så langt ifra min. Allikevel har det seg sånn at foreldrene våre har bakgrunn fra vidt forskjellige deler av verden, men vi er begge født og oppvokst her. «Ja, det er bra. Ikke for at jeg har fordommer mot dere som er brune, så ikke tro at jeg ikke vil hilse på dere.» Det fikk vi beskjed om ca fire sekunder etter at hun hadde hilset på oss begge. Senere samme kveld hadde vi pizza til middag. Samme rituale med presentasjon av oss og den litt mer inngående historien om hvordan det kan ha seg at vi er brune i huden selv om vi er født i Norge. Noen sekunder senere, henvendt mot meg og min like mørke medpasient: «Ja, her har vi thousand island-dressing. Det er en av de mest brukte dressingene i Norge. Dere er sikkert ikke vant til sånt, men nordmenn flest liker det godt. Men jeg er ikke rasist, jeg er sikker på at dere har mye god mat i landene deres også.» Nå i kveld ville hun vite om
1. Jeg og den andre bruningen var søsken og
2. Om foreldrene våre flytta hit samtidig som oss. I give up.

Hver gang jeg våger meg ut i gangene her, så er TidenesVersteMedpasient på pletten og fotfølger meg mens hun forteller om tidligere kjærester, jobber hun har hatt, brev hun er i ferd med å skrive og hvordan faren egentlig er en del av borgerskapet, men lot seg proletarisere. Dermed holder jeg meg mest på rommet, men siden jeg til slutt syntes jeg måtte få meg litt te så måtte jeg tre ut av komfortsonen min og dermed også konversere med vedkommende. I går var TidenesVersteMedpasient grinete på alt og alle fordi hun ikke fikk ha med seg krølltanga si inn på avdelingen. Kampen om krølltanga skapte mye halloi, men hun lot seg til slutt roe fordi hun hadde innsett at «Når en skal til Syria så kan en ikke gjøre seg avhengig av ei krølltang.» Dette var overraskende nytt for meg. Riktignok har jeg hørt mye om at TidenesVersteMedpasient er opptatt av at menneskeheten ikke skal gå til grunne og at hun bruker mye tid på å fundere på hvordan vi kan få slutt på krig og elendighet, men jeg visste ikke at hun skulle til Syria? Men det viste seg at det skal hun ikke heller, men OM hun noen gang skulle reise til Syria så er det jo veldig upraktisk å ha gjort seg avhengig av ei krølltang. Og det er jo for så vidt et poeng.

I går så jeg bæsj på gardinene på badet. Jeg kan selvfølgelig ikke være SIKKER på at det var bæsj, siden jeg hverken tok lukte- eller skrapetesten, men tatt i betraktning at selve toalettet var dekt av avføring så tror jeg ikke at jeg tar munnen for full (æsj) om jeg mer enn antyder at vi har med ekskrementer å gjøre. I dag var dessuten gardinene fjernet, og med tanke på øvrig renhold her så tviler jeg veldig på at gardinvask blir utført på daglig basis. For å være litt alvorlig her: kunne det vært mulig å differansiere litt mellom oss pasienter som «bare» er deprimerte osv, og de som er fullstendig psykotiske og tydeligvis tørker seg i ræva med gardinene?

I kveld ble TidenesVersteMedpasient forfremmet til TidenesALLERVersteMedpasient, idet jeg gikk fordi den ÅPNE døra til badet og fikk en klar fornemmelse av at det var noen som benyttet seg av fasilitetene der inne (her snakker vi hint både i form av lukt og lyd.) Disse hintene økte noe voldsomt i styrke, helt til det ganske riktig kom tuslende ut ei sprøkjeks med et bredt glis og ei avis som hun tydeligvis hadde underholdt seg med under toalettbesøket. 


Hjelp. Jeg vil hjem.

Babysteps

I dag hadde vi pizza til kvelds. Sikkert et tafatt forsøk på at vi skal få en viss følelse av et normalt liv med lørdagspizza og Skal vi danse, selv om ingenting er normalt med å være låst inne med en haug gale folk du ikke kjenner (bortsett fra hvis du er med i Big Brother, men da kan du i hvert fall i beste fall få en pengepremie).
Jeg hadde tenkt å droppe hele opplegget etter at jeg fant ut at måltidet skulle inntas på tv-stua, og ikke på fellesrommet hvor jeg gjerne kan sitte på et bord helt alene uten å prate med noen. Men tror dere ikke jeg er så knalltøff at jeg ikke bare gikk og henta meg pizza der, men faktisk ble sittende i sofaen med tre andre og spise til jeg var mett?? Klapp på skuldra til meg, men nå blir det rommet resten av kvelden. I morgen, DA skal jeg våge å sette meg på stua og kanskje prate med noen andre enn de som jobber der også.

Self-pity galore

Alle som kjenner meg veit godt at jeg ikke har en hang til melankoli og selvmedlidenhet, så langt derifra. Kunne ikke falle meg inn. Og ikke har jeg sett denne videoen et tjuetalls ganger i dag heller, altså. Men om jeg skulle hatt tilbøyeligheter i den retningen, så skulle dette vært kjenningsmelodien min. Noe det ikke er, siden jeg som sagt ikke er typen som sitter og synes synd på meg selv. Neida.

Jaja. Det er håp i hengende snørr, som medpasienten min insisterer på at det heter.

 




Hei, jeg heter Berit og jeg er psyk

Nei, jeg heter ikke Berit, men jeg ER psyk. Og det er i hvert fall medpasienten min, som har bestemt seg for at jeg heter Berit og at jeg er dattera hennes. Min nye mamma står opp rundt halv sju hver dag, og tar da til med å vandre i gangene og snakke i telefonen. Hun har ingen telefon, men hun snakker så høyt og skingrende at med mindre hun prøver å få kontakt med noen sør for Sahara så er jeg ganske sikker på at de hører hennes uansett. Jeg hører henne i hvert fall veldig godt, og vet at hun mer enn gjerne vil ha tilbake faren til sine barn som hun skilte seg fra for over 30 år siden, selv om han nå bare vil ha henne for sexen. Skjønner godt at han ønsker såpass, for til å være tannløs, aldri dusje og ha hull i absolutt alle klærne sine, så holder min nye mor seg godt.

Vi har blitt riktig nære, mamma og jeg. Hver gang hun skal ha en røyk, dvs hvert 10. minutt eller deromkring, så kommer hun og banker på til meg, sånn at vi kan få gleden av hverandres selskap igjen. Før vi skilles må vi selvsagt klemme, siden det i verste fall kan gå nærmere et kvarter til neste gang vi ser hverandre. I går kunne mamma fortelle meg at vi må være _veldig_ forsiktige, for de ansatte her filmer oss i dusjen og ser på oss nakne på pc-en. Spesielt jeg som er så ung og pen (sic!) må passe meg. Men mamma kunne berolige meg med at ti på halv ti og ti på halv tre så virker ikke kameraene, så det er de beste tidspunktene å dusje på.

Mamma har dessuten bare en eneste lege på hele sykehuset som hun stoler på, og de andre som jobber her er udugelige og korrupte, så de vil hun ikke snakke med. Dessverre er den utvalgte overlege på en helt annen avdeling, og derfor ikke i stand til å møte henne de fleste dagene i uken, egentlig stort sett aldri. Da er mamma heldig som har meg, Berit, for meg kan hun snakke med om alt. Og da mener jeg ALT. Jeg elsker mamma'n min! <3

Så gjør vi så når vi prøver å opprettholde normal hygiene på psykiatrisk sykehus

Etter x antall dager som innlagt, så begynte behovet for en skikkelig dusj å gjøre seg gjeldende. Når en er på psyk så er det liksom lov å være litt shabby og bruke den samme flekkete joggebuksa tre dager på rad, men skjebnen vil selvfølgelig ha det til at jeg for andre kvelden på rad har fått tildelt den kjekkeste nattevakta som min kontakt. I går møtte jeg han med fett hår og blank hud, men i dag skulle jeg være forberedt. Mamma ble derfor med meg en tur hjem i dag, så jeg fikk hente de skjønneste og mest velduftende produkter fra mitt eget hjem. Så langt alt vel, nå skulle jeg både barbere legger og nappe øyenbryn. Nesten som mitt eget lille hjemmespa, tenkte jeg. Men jeg hadde 30 minutter til rådighet på hele utflukten, så selve forskjønnelsesprosessen måtte jeg spare til jeg kom tilbake på avdelingen.

 På avdelingen her får jeg ikke lov til å ha med meg øretelefonene på rommet, fordi de er redd for at tjukkebolla feita skal få til å henge seg i den 0.2 cm brede ledningen som veier noe sånt som 10 gram. Da sier det seg kanskje selv at heller ikke badet inneholder de fasiliteter en vanligvis finner på et hvilket som helst annet bad. Ta f.eks dusjen. Vi gærninger driver tydeligvis og henger oss i dusjslanger og dusjforheng og det som er, så det er selvsagt bannlyst. Se for deg dusjene i Husebybadet på 80-tallet. Så ser du for deg hvordan dusjene hadde sett ut hvis Husebybadet lå i Sovjetunionen under den kalde krigen. Vi snakker en sånn dusj som sender ut en fattig stråle hver gang du trykker alt du er god for, og så holder det gående en 8-10 sekunder før du må trykke på nytt.

 Jeg har en manke en hvilken som helst veddeløpshest ville drept for. Da sier det seg selv at sjampoen de deler ut i småflasker her, med det eksklusive navnet «Sjampo for alle», ikke helt holder mål. Nei, her må det både rensesjampo, balsam og hårkur til. Jeg gikk på med freidig mot, men allerede da jeg måtte stå under strålen i et par minutter bare for å gjøre håret vått nok til å påføre sjampoen, så burde jeg skjønne hvor dette bar. Men er en skitten så er en skitten, jeg går altså ikke rundt med fett hår bare fordi hårvasken kommer til å ta et par-tre barne-tv episoder (det er sånn vi måler tid, jeg og ungene mine. Helgahandelen tar ca fire barne-tv episoder, middagen er vanligvis ferdig på et par barne-tv episoder). 

Uansett; det var altså som å vaske håret ute i duskregn. Og det var steg en. Går jeg ut av dusjen uten å bruke balsam først så ser jeg ut som Crusty the clown. Ikke et alternativ. Så greit, på med balsam da. Samme som sjamponeringen, bare at denne gangen merka jeg at jeg mista en hel haug med hår i prosessen. Og i duskregnet så renner jo ikke dette ned i sluket som i en hvilken som helst annen dusj, neida. Det fordelte seg pent nedover armer og ben, rygg, mage og jeg fant til og med hår i rumpesprekken. Så da måtte jeg få bort dette i duskregnet også. Alt mens jeg måtte trykke inn knappen alt det jeg var kar for hvert 8.-10. sekund. OG skylle bort den resterende balsamen, med påfølgende nye mengder med hår seilende nedover kroppen. Hårkur var det bare å glemme, nå var jeg fornøyd om håret faktisk tørker noensinne, med tanke på de enorme mengdene balsam det fremdeles kommer til å være marinert i når jeg skritter ut av dusjen.

 På dette tidspunktet hadde sykepleierne allerede banket på tre -3- ganger, for å sjekke at det fremdeles var liv i meg, jeg kunne jo f.eks ha svelgt innholdet i intimsåpeflaska eller hengt meg i dopapiret. Jeg hadde dessuten fått låne med meg barberhøvelen min i dusjen, måtte jo barbere legger også såklart. Slengte det ene beinet opp i vinduskarmen, og gikk på med freidig mot. Jadda. Hvis noen har råd til hvordan en skal klare å rengjøre en barberhøvel i duskregn, så tar jeg imot råd med takk. Det ble med den ene leggen, nattvakta skal da vel ikke drive på oppi buksebeinet på meg allikevel. (Men fingers crossed, for all del).

Etter totalt seks -6- bekymrede henvendelser fra sykepleierne så var jeg ca like skitten, men nesten all skitten var i hvert fall samlet på den nedre delen av kroppen. Dessuten hadde jeg jo en hel barbert legg i tillegg. 

 Nå har jeg til og med sminka meg, så om ikke jeg er den fresheste på A3 i dag, så veit ikke jeg!  

Les mer i arkivet » April 2018 » September 2014